Geir Ramnefjell gir en interessant analyse 27. mai, av kulturinstitusjonenes vegring i møte med kulturministerens ønske om at institusjonene skal markere grunnlovsjubileet i 2014. Selv om kulturinstitusjonene selv kan velge sitt program, er det ikke urimelig at de bidrar med forestillinger i anledning grunnlovsjubileet. Det gir samtidig en unik mulighet til å reflektere over samfunnet med teatrets og operaens språk.

Nationaltheatret er aldri blitt en del av det norske kulturelle felleseie. Det er mer et kvalitetsteater enn et teater som skaper begeistring i alle befolkningslag. Grunnlovsjubileet gir derfor en mulighet til å gjøre det nasjonale viktigere ved institusjonen som faktisk bærer navnet Nationaltheater. Slik sett har det vært interessant med vegringen mot å delta i grunnlovsjubileet. Det viser en form for kulturell arroganse der kulturlederne ikke ser at de er i folkets tjeneste som ledere av kulturinstitusjoner.

For Nationaltheatret burde det være særlig viktig siden det fremdeles i altfor stor grad bærer preg av å være borgerskapets teater. For et nasjonalteater bør det være viktig å spille klassisk og moderne dramatikk, men også å skjele til det nasjonale. Der Villanden av Ibsen kan si noe tidløst om det menneskelige, kan dramatikk om samfunnet og historien si noe om samfunnet vi lever i.

Den Norske Opera og teatrene er i en særstilling internasjonalt sett ved en betydelig offentlig finansiering. Det er få land som har en så unik situasjon, samtidig som den er kombinert med kunstnerisk frihet man bare kan drømme om i flertallet av verdens land. Kulturinstitusjonenes plass i Norge har imidlertid ikke skjedd ved et trylleslag. Det bygger på politiske prioriteringer helt tilbake til 1800-tallet.

Oljen får ofte æren for den høye levestandarden i Norge. Ofte synes vi å glemme betydningen av grunnloven i 1814. De siste 50 åra har samfunnet gjennomgått endringer gjennom utbygging av velferdsstaten, oljen og innvandringen. Dette har selvsagt hatt betydning for Norge som nasjon og den norske væremåten. I 2014 har teatrene og operaen en unik mulighet til å bidra med refleksjoner over dagens Norge sett i lys av grunnlovsjubileet.

Anniken Huitfeldt var i sin fulle rett til å kreve noe av teatrene i forbindelse med grunnlovsjubileet. At lederne reagerte negativt viser at institusjonene har glemt hvem som er deres oppdragsgivere. Det er ikke bare regjeringen, men hele det skattebetalende folk, for å uttrykke meg noe populistisk. Mange innbyggere har ikke et forhold til våre fremste kulturinstitusjoner. Nettopp grunnlovsjubileet kan gjøre noe med det. For hvem er Norge som nasjon 200 år etter 1814? Og hvem er nordmannen anno 2014?