FILM: Når du drar på tur ut i rommet, særlig hvis du oppsøker andre solsystemer, er sjansen stor for at du havner i trøbbel. Selv om året er 2093 og det tekniske utstyret er av siste modell, skjer det gjerne noe uforutsett.

De to arkeologene Elizabeth Shaw (Noomi Rapace) og Charles Halloway (Logan Marshall-Green) har overbevist trillionæren Peter Weyland om at svaret på gåten om menneskets opprinnelse er å finne i et fjernt solsystem. For å komme seg dit, må teamet av forskere ligge to år i dyp søvn ombord på det øgleliknende romskipet Prometheus. Der blir de passet på av roboten David (Michael Fassbender), en glattkjemmet type som ønsker å være T.E. Lawrence (of Arabia) og som muligens har en agenda forskerne ikke vet om.  

Dyster og alvorlig  

Du skal ha befunnet deg langt ute i Melkeveien de siste par årene for å gå glipp av at Ridley Scott har gått svanger med noe «Alien»-aktig. Prosjektet startet med et manus av Jon Spaihts som lå nær «Alien» og som skulle bli en «prequel», en opprinnelseshistorie. Seinere hyret Scott en av gutta bak «Lost», David Lindelof, og resultatet er en historie som finner sted før «Alien», men som samtidig er uavhengig.  

Ryktene sier at Scott har lest seg opp på sveitsiske Erich von Däniken, som mente at menneskene stammer fra beslektede romvesener som kom på visitt i prehistorisk tid. For oss andre er spørsmålet om Scott og hans mange hjelpere klarer å skape et «univers» som vi får lyst til å utforske sammen med Shaw, Halloway og de andre.  

Jeg synes det funker ganske så utmerket. H.R. Giger-estetikken er mørk og dyster og like faretruende «fremmed» som i 1979. I begynnelsen kan man imidlertid frykte at filmen, i likhet med romskipet Prometheus, blir noe tung i sessen. Det blir mye hulevandring med lommelykt og «xx, you should come and see this», men så våkner de lokale innbyggerne til liv. Noen må dø, men hvem stryker med først? En av mange advarsler som ikke blir fulgt i «Prometheus»: Ikke bøy deg for nær nusselige, albinoliknende, klapperslangeaktige vesener hvis du har livet kjært.  

Mageknipe  

Blant skuespillerne er det Rapace, Fassbender og Charlize Theron som utmerker seg, de to sistnevnte stilfullt inspirert av de blonde replikantene i «Blade Runner». Den store stjerna heter likevel Noomi Rapace og filmens beste scene utspiller seg når hun får en kraftig mageknipe.  

Ikke misforstå, filmens første del er full av saker man kan beundre, men andre halvdel er merkbart bedre. Scott sjonglerer action, horror og metafysisk grubling med stø hånd. Du vil muligens ikke spise blekksprut på ei stund. Du vil også være forsiktig neste gang du åpner en bowlingbag. Men du forlater salen i filosofisk humør og med en annen «romfølelse» enn da du gikk inn.  

Men hvorfor 3D, Sir Ridley? Er det ikke mørkt nok der ute? De utenomjordiske ler av oss.