Innvandring: Debatten om samfunnsvirkninger av innvandring mellom Statistisk sentralbyrå (SSB) og Kristin Clemet (25. mai) illustrerer en av politikkens hoveddimensjoner: Hvor mye skal bedriftsøkonomiens perspektiv prege oss på bekostning av bredere forståelser? Poenget kan eksemplifiseres ved synet på skatt. For enkeltbedriften isolert vil null skatt framstå som best. Men vi vet at det neppe er optimalt verken for bedrift eller samfunn siden lav skatt bare er å finne i utviklingsland.

Mikroøkonomene på høyresiden i norsk politikk kjennetegnes med to hovedsaker som drivkraft for samfunnsendring:

• Lavere skatt

• Billigere og mer fleksibel tilgang på arbeidskraft

Clemet-Hegnar segmentet følger dette konsekvent opp i debatten om innvandring. Hegnar priste allerede i 2004 den nye tilgangen på billig arbeidskraft: «Det er nettopp polakker til 50 kr timen som skal til for å bringe det norske lønnsnivået nedover.» Clemet fulgte seinere opp med en betraktning om at «polakker hadde høyere arbeidsmoral enn norske arbeidstakere». Observasjonsmaterialet som lå til grunn for vurderingen var noe smalt, nemlig hennes opplevelse av håndverkere i eget hus.

De to høyreideologene har vært kritiske til statens tiltak for å sikre norsk arbeidslivsstandard for innvandrere. Tiltakene betraktes som uheldig proteksjonisme i et arbeidsmarked de helst ser avregulert og amerikanisert.

De har også bygget opp under forestillingen om «mangel på arbeidskraft» og at innvandring løser viktige samfunnsutfordringer. SSB forklarer hvorfor dette er feil. Jeg nøyer meg med å påpeke at «mangel på arbeidskraft» nok er relevant fra en enkeltbedrifts eller -bransjes perspektiv, men gir liten mening for et samfunn. Grunnen er at nye arbeidstakere i sin tur mobiliserer arbeidskraftbehov og etterspør boliger, tjenester og offentlige ytelser som oss andre. Det at vi har en målbar arbeidsløshet og en enda større gruppe som ikke slipper til i jobbmarkedet slik de ønsker, er også en klar indikasjon på at det ikke er mangel på arbeidskraft som er vår sentrale utfordring.

I Clemets kritikk av SSB kommer hun tilbake til sitt egentlige ærend. Når vi ikke kan dra nytte av innvandringen, er det trygdesystemet som bør endres. For høyresidens mikroperspektiv er stor innvandring således den perfekte oppskrift: Økt tilgang på fleksibel og billig arbeidskraft samtidig som trygdene «må» reduseres.

Det er både med og uten innvandring krevende å finne balansen i velferdsstaten mellom rettigheter og plikter. Men erfaringene fra land som praktiserer en hardere og mer høyrepreget linje, som i USA og Storbritannia, er ikke at det hjelper. Der er sysselsettingen mye lavere enn hos oss.