ALBUM: Den norske bluegrassfamilen vokser stadig. Det vil si, i likhet med flere andre her hjemme, utfordrer Lucky Lips sjangeren ørlite grann ved å slippe til instrumenter som ikke «er lov», som perkusjon og trekkspill.

De kaller det ikke bluegrass, men er veldig nære.

Europeisk pris

Og - like fullt ble countrybandet Lucky Lips kåret til #1 European Bluegrass Band 2012 under European World Of Bluegrass-festivalen i Nederland.

Det forplikter - og de innfrir.

Fem igjen

Bandet er blitt fem siden ep-en «Third Door On The Right» (2010) og debutalbumet «Life Without Parole» (2011). Det er to kvinnelige vokalister som er blitt borte, men det er uproblematisk (sorry, jenter) så lenge unge Malin Pettersen står fremst på scenen.

I henne har Lucky Lips ikke bare en mild, men markant vokalist og frontfigur med «Emmylou-knekk» som veksler elegant mellom det offensive og det såre, men også et stort låtskrivertalent.

Hun innser at hun er født på feil sted, men kan leve med det og synger sangene sine likevel: «Oh, how I wish I was a mountain girl (...) But I guess I was born where my soul belongs / Not high up in the mountains /But I'll sing those mountain songs», synger hun på tittellåten.

Hun veksler elegant mellom det offensive og det såre.

Deler på vokalen

Men - i likhet med de store bluegrassbandene, deler også Lucky Lips på vokalansvaret. Erlend Støylen Hølland (kontrabass) synger på sine to låter og Stian Jørgen Sveen (gitar, dobro, trekkspill) på sine to. De to øvrige medlemmene er Pål Emil Berg (perkusjon, vaskebrett) og Even Reinsfelt Krogh (banjo og ukulele).

Sveens «Daddy's Lament» bryter litt med lydbildet, og er - kanskje på grunn av det - et av albumets mange høydepunkter. 

Men det er Pettersen som er låtskriveren i Lucky Lips (hun har skrevet ni av 13 låter), og hun holder et imponerende jevnt nivå - enten det er bluegrass, country eller americana som serveres.

God produksjon

Henrik Maarud, trommeslager i Amund Maarud Band, gjør som gode produsenter skal, trekker ut det beste i hvert enkelt medlem og lar bandet få leve sitt eget liv uten «forstyrrende» produsentgrep.

«Mountain Dust» er ei plate du blir glad i.