ALBUM: Du skal ha en god porsjon guts for å gå løs på sanger som er udødeliggjort av andre artister - og med kontrabass som hovedinstrument ved siden av vokal!

Steinar Raknes (37) er ikke den eneste som gjør det, de mest kjente er vel Obama-favoritt Esperanza Spalding og countryartisten Amy LaVere. Men han er trolig den første som gjør dette på plate i Norge. Og - han gjør det med et helt eget uttrykk som også funker utmerket live.

Willies munnspiller

Gjesteartister på plata, Unni Wilhelmsen og Solveig Slettahjell på hver sin låt på vokal, Paolo Vinnacia på skarptromme og Andreas Utnem på trøorgel, vekslet om å befolke scenen under en underholdende releasekonsert på Crossroad i Oslo tirsdag kveld.

Bare Kaia (Bremnes) og Mickey Raphael, Willie Nelsons faste munnspiller gjennom noen tiår, manglet. Han er like viktig for Nelsons lydbilde som Willies eget «vrak» av en gitar.

På «Stillhouse» er han svært effektivt til stede på seks av sporene, og bidrar med det til å løfte de ellers beskjedne arrangementene. Raknes har ellers lagt seg til en spillestil som fint kan kombineres med vokal, og han er ganske alene om akkurat denne måten å gjøre det på.

Ikke jazz

Raknes er utdannet ved jazzlinja ved NTNU i 1998 og er nå instrumentlærer i kontrabass samme sted.

Han har bakgrunn fra band som The Core, Urban Connection, Skáidi og nå Steinar Raknes Quartet. Nå tar han altså skrittet ut og står delvis aleine på scenen.

Og for å gjøre det klart med én gang, for ikke å miste potensielle lesere og lyttere, hans «Stillhouse» har lite med jazz å gjøre. Det er i det hele tatt svært vanskelig å sette albumet i en bås, og det er vel strengt talt ikke så nøye heller.

Americana

Med Raphael på laget, nærmer vi oss countrymusikken, eller den litt opprørske broren som kalles americana.

Raknes angriper låtene med en fandeivolskhet som en Tom Waits.

Høydepunkter er Rowland Selleys «Killing The Blues», som Robert Plant og Alison Krauss har gjort til sin, Gillian Welchs «Tear My Stillhouse Down», Joni Mitchells «Woodstock» og John Prines «Speed Of The Sound of Loneliness».

Egne låter

Raknes briljerer på sin over 200 år gamle ståbass, og på sitt beste er han uovertruffen. Men uttrykket blir noe ensformig gjennom 14 låter i stort sett samme tempo. Her får for eksempel Prince-låten «Kiss», Bruce Springsteens «I'm On Fire» og The Bands «Twilight» nesten samme behandling.

Raknes kunne også gjerne hatt enda mer tro på egne evner som låtskriver, for aller best er «Down The Drain» og «Walkin'», som avslutter albumet.

Neste gang tipper jeg det blir et album med bare eget stoff.