ANMELDELSE: «Ovnen lukkes, seremonimesteren har skrudd gassen på fullt. Flammene brøler, et fjernt ekko fra helvete. (...) Øyeblikket da den døde skyves inn i ovnen, er fryktelig», heter det i «Sønnen».  

Det har kommet utallige bøker om foreldre som mister sitt barn, og som gjennom en bok vil dele sorgen. Kanskje også i håp om at det letner litt.

Kvaliteten på bøkene er ymse, men så er det da også en sjanger som unndrar seg litterære analyser — eller en litterær dom for den del.

 

Selvbiografisk

«Sønnen» av den tyske operaregissøren Michel Rostain, skiller seg ut i så måte. Han mistet sitt eneste barn, tjueen år gamle Lion, i hjernehinnebetennelse. Åtte år senere skriver han en selvbiografisk roman om sønnens plutselige dødsfall.

Det er en helt spesiell bok, kjærlighetsfylt og hjerteskjærende. Sentimental på sin måte — tung av desperasjon og sorg — men også en slags forsoning. Og det er god litteratur.
 
«De tror at jeg er hos dem fremdeles, men blir alt bedt om å administrere min bortgang. Vil de ikke? Det er helt irrelevant. Gravferdsbulldoseren har begynt å rulle», heter det i boka, der Rostain lar sin avdøde sønn være jeg-forteller. Det skaper paradoksalt nok en realisme, — men også en forsonende stramhet, - der Lion ser det fra utsiden, ovenifra kanskje: De lamslåtte foreldrene som sitter der ved sykesengen og ser vantro på sønnen sin som ligger der - uten liv. Sønnen som bare noen timer tidligere var spill levende.   

Skremmende realistisk

«Sønnen» er skremmende realistisk: Før foreldrene har forstått hva som har skjedd, får de beskjed om å hente klærne han skal begraves i. De får stukket til seg et kort fra en tanatopraktor som tilbyr seg å «klargjøre liket for 275 euro». De blir vettskremt med tanken på at han skal kremeres. Faren martres over hvorfor han tilbrakte de siste timene sønnen levde med å handle på et supermarked. Han gjennomgår i detalj hver samtale de hadde den siste tiden.  

Den er brutal, denne boka, oppstemt og følelsesladd, på sin måte også forsonende. Kanskje fordi Rostain skrev den åtte år etter sønnens død. Kanskje fordi det er sønnen selv som er gitt fortellerstemmen.   

Og så det sånn at det er helt umulig å lese denne boka uten å tenke på de mange foreldrene som mistet sine barn 22. Juli.

«Det er mulig å leve med det», skriver Rostain. Til trøst. En fattig trøst.