ANMELDELSE: Hun er en tøff dame, den iranske læreren, sykepleieren, foredragsholderen og forfatteren Lily Bandehy. Hun ble tvangsgiftet som sekstenåring, var politisk aktiv under Khomeini, og måtte flykte.

I 2003 skrev hun selvbiografien «Jeg kommer fra Iran» — som blant annet handlet om flukten til Norge med sønnene.

Den yngste av dem er forøvrig Melodi Grand Prix-artisten Tooji.  

Tvangsekteskap

Bandehy er kjent som forkjemper for likestilling for innvandrerkvinner, og et forbud mot hijaben i Norge. Det engasjementet kommer tydelig frem i debuten «En slette av valmuer». Den som består av to parallelle kvinnehistorier.

Den første er lagt noen generasjoner tilbake i tid, og handler om unge Jasi, datteren til en nomadehøvding fra fjellene som tvinges til ekteskap med den mektige Khamrankhan, den siste Khan. Han tilber henne med kjærlighet så rørende og sterk at han skiller seg fra sine syv koner. Den unge nomadekvinnen derimot, vantrives. Inntil hun møter gartnerens sønn. Det skal bli skjebnesvangert.  

Eventyrlig

Bandehy klarer å mane frem en «Tusen og en natt»-aktig magi i denne første delen.

Hun får frem duftene, fargene, skikkene, naturen i det gamle Persia. Også kjærlighetsscenene er fortalt i en blomstrende erotisk form, som kler både tid og tematikk.  

Nåtidsfortellingen sitter ikke fullt så godt. Unge Henna tvinges til å gifte seg med en rik forretningsmann, etter at bokhandlerfaren går konkurs på grunn av sensuren under prestestyret. Ektemannen mishandler og ydmyker henne. I likhet med Jasi, møter hun sitt livs kjærlighet, og må flykte fra sin ektemann, gravid og med en sønn. Hun havner i Norge, slik Bandehy også gjorde.  

Svak annen del

Denne delen gir en innsikt i kvinnenes vanskelige stilling både før og under Khomeini. Men den er langt mindre nyansert. Spesielt er ektemannen og hans familie så entydig skildret at fortellingen mister noe av sin troverdighet.

Den er i tillegg skrevet i jeg-form, og blir noe stivere — og mindre mangefasettert - enn første del.