ANMELDELSE: Denne anmeldelsen står på trykk flere uker etter at boka kom ut. Anmelderen har tapt kappløpet om å være først ute. Ikke nok med det: Mens dette skrives, blir en enda nyere bok av Thomas Hylland Eriksen anmeldt i avisene.

Anmelderen er dobbeltsent ute, enda han synes han har vært effektiv. Det minner om å spurte på en tredemølle, og det er det denne boka handler om.

Fortere og fortere

Duoen Eriksen/Hessen har jobbet sammen før: «Egoisme» fra 1999 var et overbevisende forsøk på å vise at perspektiver fra naturen og kulturen bør møtes langt oftere enn de pleier. I oppfølgeren «På stedet løp» leverer sosialantropologen og biologen en heseblesende utlegning av hva konkurranse er, hvorfor vi ikke hadde klart oss særlig bra uten, og hvorfor vi likevel er nødt til å temme konkurransen iblant.

Det handler om «tredemølleparadokset», hvordan man stadig må løpe fortere for å beholde plasseringen, enten man er idrettsutøver, forsker, produktdesigner eller bare en ganske alminnelig mann eller kvinne som konkurrerer om andres oppmerksomhet.

Donald Duck

Konkurransen gjennomsyrer naturen, og som det heter i forordet: «Det kan minne om en naturlov også for samfunnet, og spørsmålet er om det er godt eller dårlig, eventuelt ingen av delene, om det er uunngåelig og om det i det hele tatt kan reguleres til det beste for menneskeheten og dens omgivelser».

Svaret på det siste er «ja, forhåpentligvis», men før det skal vi innom en fargerik rekke anekdoter, det handler om krabber, kjempehjorter, King Crimson, en bestemt gruppe handelshøyskolestudenter på 80-tallet, samt om antropologiske beskrivelser som minner om ting man har lest i andre av Eriksens bøker, der man iblant mistenker at eksemplene er plukket ut litt på grunn av forfatterens interesse for Donald Duck — de høres alltid ut som synapser til en Carl Barks-historie, komplett med gøyale navn.

En fin beskrivelse av hvordan Bjørge Lillelien fungerte som en makromutasjon som endret sportskommenteringen for alltid understreker hovedinntrykket: «De to kulturer», naturvitenskapen og menneskevitenskapene, snakker temmelig bra sammen såframt de får sjansen.

Viktig å forstå konkurransen

Konkurranse preger det meste av livet på jorda. For at livet skal fortsette er det avgjørende å gripe inn når det trengs, som når deltakerne i en kortsiktig konkurranse nekter å forholde seg til at temperaturen stiger. «Det er kulturens oppgave å bringe konkurransen inn i forsvarlige spor», skriver forfatterne, og argumenterer for at denne innsikten ikke er naturstridig, den tar bare høyde for at mennesker faktisk kan justere kursen.

«På stedet løp» passer seg samtidig for å være en moralistisk advarsel. Ambisjonen med boka er å vise hvor viktig det er å forstå konkurransen, ikke fordømme den, og forfatterne lykkes langt på vei, selv om det i blant kan være vanskelig å følge dem.

Det er ingen godt sammenvevd bok, den suser av gårde i mange retninger, og enkelte saker får vi høre flere ganger. Og når man mot slutten av boka får høre at utvikling i biologisk, teknologisk og samfunnsmessig forstand «for øvrig» er tettere koplet sammen «enn man kanskje skulle tro», framstår det som en beskjed til de som tilfeldigvis begynner å lese på side 220 — vi andre har jo på det tidspunktet nesten lest ferdig Ei god bok som handler nettopp om det.