Jeg er kastet inn i en ikke-tilværelse av urtete, hvetegress og luftige samtaler om helsegevinsten ved ikke å røyke.

Tips oss 2400
Jeg har ikke røkt på ni måneder. Det er like lenge som et svangerskap. Jeg gikk svanger med planen om å kutte røyken i ti år før jeg greide det.
Nå sitter jeg her med en sur kopp kaffe og hører at statens skremselskampanje mot røykere ikke var en nevneverdig suksess. Og nå tar tobakksprodusenten Phillip Morris staten for retten fordi produktene deres ikke er tillatt synlige i norske butikker.
Jeg sluttet ikke på grunn av myndighetenes skremselspropaganda. Jeg sluttet for å føle meg bedre, for å få et bedre liv.
For å si det sånn, livet har verken blitt bedre eller dårligere. Men jeg røyker altså ikke, og jeg venter på at den store lykkefølelsen skal ramme meg i all sin velde.
Det har ikke skjedd ennå. Vel, det er jo fint å få kred for å ha sluttet, og alle sier at jeg er så flink. Men jeg henger fremdeles sammen med de som røyker når jeg er på fest, blir med dem ut i blåsten mens de patter i seg en rød Prince eller to.
Røykerne er de hyggeligste folka, de som det er lettest å komme i prat med der de stikker hodene sammen på hjørnet, mens de økologiske kjerringene sitter inne på kjøkkenet og slår hverandre i hodet med alle allergiene sine, og de trimgale mennene står ute i hagen og snakker om at de skal sykle Besseggen minst tre ganger denne sommeren.

Jeg elsker røykere. Jeg savner den milde favnen av fellesskap her jeg har blitt kastet inn i en ikke-tilværelse av urtete, hvetgress og luftige samtaler om helsegevinsten ved ikke å røyke.
Ja vel? Men hva skal man bruke alt dette livet man får i gave til, sånn i dagliglivet? Som ikkerøyker har man plutselig to timer ekstra tid til rådighet som man må fylle med ett eller annet. Jeg lister meg stille vekk i røykepausene på teateret. Leser litt i manus, pugger replikker. Men livet som ikke-røyker er trist.
Og jeg kjenner på et sinne mot myndighetene som pumper ut den ene kampanjen etter den andre mot røykerne, mens sprit, øl og junkfood ikke stues vekk under disken i redsel for at det skal gå ut over folkehelsa.

For tenk hva Rimi-Hagen eller Rema-Reitan hadde sagt om staten bestemte at de skulle trykke et dødninghode på emballasjen på Pizza Grandiosa?
Eller at det ble påkrevd å sette opp store plakater i vinduet til Vinmonopolet med pålydene tekst: «OBS! Her inne selges varer som kan få deg til å miste dømmekraften, til å sette deg bak rattet og kjøre ned en mor med barnevogn, få deg til å ikke ta et nei for et nei og forgripe deg på en ung gutt eller jente i påvirket tilstand!»
Eller om matbutikkene måtte skrive på all drittmaten sin: «Her inne selges mat full av sukker og farlige tilsetningstoffer, som vil føre til at du og ungene dine vil bli smellfeite og usunne, og at dere sannsynligvis vil utvikle sukkersyke og hjerte- og karsykdommer!»
Jeg sitter som sagt her med en sur kopp kaffe, og skal snart innta en tørr brødskive med makrell i tomat, drikke et glass juice. Så skal jeg ta et vidunderpulver som skal forhindre at blodårene mine tetter seg slik at jeg kan leve veldig lenge og sinnsykt lykkelig i landet. Men jeg har lest at man kan bli syk av å være i dårlig humør også. Og hvor mange dystre frokoster tåler et menneske før det går utover helsen? Og når man er skuespiller og dramatiker i tillegg?

Å, som jeg savner mitt lykkelige liv som røyker! Da jeg satt ved vinduet og diktet med en kanne kaffe og  røykpakka ved min side. Ja, jeg lengter tilbake til den gangen ingenting var farlig og livet skulle vare for bestandig.
For i disse tider kan man dø av det meste, hver dag, og hele tiden. Har du forresten lagt merke til at de sunneste menneskene er de sureste?
De som beinflyr på ski eller jogger som gale så søla skvetter rundt dem når du motstridene gjør din borgerplikt som gående mosjonist én time hver dag? Disse som bare har det godt når melkesyra jager gjennom musklene og et smil er det siste de kunne komme på å la bre seg i ansiktet?

Jeg sier alltid: Det er kanskje en idé å trene hjernen også? Men det er en replikk som ingen synes er særlig morsom i kantina på jobben.
Men som jeg leste på nettet et sted: «We are living in a time of smart phones and stupid people!» Og i disse tider har jo de fleste et mer følelsesladet forhold til skrittelleren sin enn til sine medmennesker. Ti tusen skritt om dagen og rett i seng.
Gud, nå fikk jeg lyst på en sigarett! Men jeg setter tennene i dette hersens rugbrødet. Ser ut på hagen som blomstrer i all sin prakt.
I kveld tror jeg nesten jeg skal bake en bløtkake med vaniljekrem og jordbær. En skikkelig bombe for blodårer og sideflesk.
Hva skal en fattig stakkar gjøre for å holde humøret oppe, da? Venter i spenning på en feit forside i Dagbladet: Ti grunner til at rugbrød kan skade helsen din!