Neneh Cherry & The Thing og Sidsel Endresen & Stian Westerhus i samstemt drømmearbeid.

Tips oss 2400
SIDSEL ENDRESEN & STIAN WESTERHUS: Lyden av et eget univers.

SIDSEL ENDRESEN & STIAN WESTERHUS: Lyden av et eget univers.

5

«Didymoi Dreams»

  • Artist: Sidsel Endresen & Stian Westerhus
  • Plateselskap: Rune Grammofon/Musikoperatørene
 
NENEH CHERRY & THE THING: Rått parti med rått resultat.

NENEH CHERRY & THE THING: Rått parti med rått resultat.

5

Neneh Cherry & The Thing

  • Artist: «The Cherry Thing»
  • Plateselskap: Smalltown SupersoundVME
 
ALFREDO RODRIGUEZ: Nok en superpianist fra Cuba.

ALFREDO RODRIGUEZ: Nok en superpianist fra Cuba.

5

«Sounds of Space»

  • Artist: Alfredo Rodriguez
  • Plateselskap: Mack Avenue/Musikklosen
 
ALBUM: «Didymoi» betyr i fri og raus oversettelse «tvilling», og etter første gjennomlytting av Sidsel Endresen og Stian Westerhus' «Didymoi Dreams», virker det som komplett umulig at dette albumet kunne ha hett noe som helst annet.

Konsertopptaket fra fjorårets Nattjazz i Bergen, omhyggelig lydfanget av Asle Karstad, er som å høre tvillingsjeler i improvisert, men fullsynkront samarbeid.

LYTTEOPPLEVELSEN er ganske riktig som en tripp gjennom et drømmelydlandskap. Der Endresen beveger seg i sitt eget vokale språk med stemmebåndene som lydgenerator, opererer Westerhus i sitt instrumentale univers med gitaren som hovedlydkilde. Like lite som Endresen bedriver «sang», bedriver Westerhus «gitarspill», men om forståelige ord til melodiforløp langs velkjente skalaer ikke inngår i duoens uttrykk, er henvendelsen likevel raus fordi den er så enormt assosiasjonsinviterende i sitt soniske mangfold.

Høy stemme/lav stemme, blid stemme/sint stemme, avslappet stemmen/alterert stemme, skarpe konsonanter/myke vokaler, høy ordfrekvens/lav ordfrekvens, tonefall — Endresen har mange variabler til disposisjon i sin historiefortelling.

Det samme har naturligvis Westerhus der han med hjelp av litt elektronikk klinger som alt fra kirkeklokker via pressluftbor og maskingevær til jordskjelv.

blir det opp til hver enkelt å oppleve «Didymoi Dreams» ut fra egne referanser. Som en fortelling med kjente følelser - sorg, glede, forelskelse, hat, opphisselse, indignasjon, spenning, munterhet etc — på plass? Som en lydtunnel gjennom ulike tilstander? Som en lydinstallasjon? Skal plata spilles høyt eller lavt, og kommuniserer den i så fall det samme uansett? Dette er et duosamarbeid som opererer uten fasit og sikkerhetsnett, og det fortsetter på Kongsberg Jazzfestival i juli.

BARE en sanger med sterkt begrenset vett eller klippetro og trygghet på egen kapasitet vil våge å stille med The Thing som instrumentalledsagelse. Bass/trommer-paret Ingebrigt Håker Flaten/Paal Nilssen-Love er i seg selv en propell som kan riste det sterkeste skrog i filllebiter, og med saksofontitanen Mats Gustafsson i tillegg blir The Thing fort i meste laget å forholde seg til for en vokalist.

Men på «The Cherry Thing» presterer Neneh Cherry å rydde seg plass i henvendelsen, selv når Gustafsson tuter i vei på sitt tåkelureste.

Versjoner av bl a Suicides «Dream Baby Dream», Martina Topley-Birds «Too Tough To Die» og mer jazzinformerte låter som stefar Don Cherrys «Golden Heart» og Ornette Colemans «What Reason» låter nære, spontane og medrivende i all sin rufsete råhet. Neneh Cherry og The Thing kommer til Moldejazz i sommer, og dette er et sånt samarbeid som kan drive en tettpakket klubb til selvantennelse.

Men det låter ganske hett i to høyttalere også.

CUBA har forsynt jazzverdenen med den ene fabelaktige pianisten etter den andre — Chucho Valdés, Gonzalo Rubalcaba, Omar Sosa, Roberto Fonseca osv - og nå forlenges lista med Alfredo Rodriguez (26).

Den unge mannen fra Havana har bodd i USA siden 2009 etter at Quincy Jones utstedte en stående invitasjon etter å ha hørt ham på Montreux-festivalen i 2006, og når han nå albumdebuterer med «Sounds of Space» - 11 egne låter — er det både solo, i duo og trio og med større besetninger.

Den klassisk utdannede ynglingen skal ha fått sin «omvendelse» til jazz etter å ha hørt Keith Jarretts berømmelige Köln-konsertalbum som 15-åring. Kanskje er likevel Chick Corea, Bud Powell og Thelonious Monk tydeligere innslag i det umiskjennelig karibisk-virtuose uttrykket, fullt av drama og patos, som Rodriguez etablerer på det første albumet i noe som kan bli en lysende diskografi.