FILM: Hollywoodprodusenter er flokkdyr. Derfor kommer to Snøhvit-filmer omtrent samtidig, «Mirror, Mirror» og «Snow White and the Huntsman», den første full av vitser, den andre totalt rensket for smil, ironi og de fleste former for humor. Slik går det når man velger Kristen Stewart i tittelrollen og lar en vampyr snu livet hennes på hodet, denne gangen i Charlize Therons skikkelse.  

Dronning Ravenna (Theron) er livredd for å bli gammel, for da vil hun miste sin makt. For den uinnvidde kan det virke som om hun tar denne angsten for aldring vel seriøst, siden hun allerede har underlagt seg kongeriket og kan utfolde sitt uttalte mannshat og stemoderlige ondskap uten hindringer. Stikkordet er trolldom, hun har inngått en slags pakt med djevelen om å lage helvete på jord og til gjengjeld få beholde sin ungdom ved å suge skjønnheten ut av unge jomfruer. Hun er en maktgal fru Dracula som mister all makt hvis hun får rynker, er ond mot sine undersåtter og kan virke skremmende på kinogjengere under 11 år.  

Effektfull  

Kristen Stewart er ingen tradisjonell Snøhvit. Etter at Ravenna har drept hennes far og forbannet alle menn, tilbringer hun tenårene innestengt i slottets nordre tårn. Hun modnes raskt til en handlekraftig Jeanne d?Arc og tar styringen sammen med The Huntsman, spilt av Chris «Thor» Hemsworth, som har byttet ut hammeren med sverd, men beholdt raseriet.  

«Snow White and the Huntsman» er blitt en film full av interessante ideer om skjønnhet og makt som behandles på halvvoksent vis. Dessverre har ikke regidebutant Rupert Sanders (kjent for diverse reklamefilmer, ikke minst en for «Halo 3: ODST») klart å bestemme seg for hva han ønsker, bortsett fra flest mulig solgte billetter gjennom å pøse på med digitale effekter.  

I stedet for å skape magi, lager han uhygge i skogen ved å forvandle greiner til slanger, stubber til Predator-liknende troll og soldater til splinter av svart glass, mens Ravenna stadig omformes til en sverm av hissige fugler, glinsende olje eller inntar et annet menneskes skikkelse.  

Kjente dverger  

Jeg nevnte at filmen er rensket for humor, men de åtte cockneydvergene utgjør et unntak, ikke minst fordi man har kommet på den skrudde ideen å krympe folk som Ray Winstone, Ian McShane, Toby Jones, Eddie Marsan og Bob Hoskins.   Resten er blodig alvor. Therons rolletolkning er tidvis fengslende, det samme er Stewarts, men når patosen skrus opp til elleve, begynner det å skurre. Theron overdriver det teatralske og jeg tror ikke helt på Stewart når hun prøver å være Henrik den femte på St. Crispins dag og oppildne sine menn til kamp.  

Så, lille speil på veggen der, hvor mange prikker har terningen i dag? Og speilet svarer: Ikke best i kongeriket, men tross sine tydelige svakheter en ambisiøs og relativt severdig nytolkning.