FILM: Filmskaper Woody Allen gjør det ikke alltid lett for sine fans, sine anmeldere - eller sine dokumentariske portrettører. Publikum og kritikere verdsetter hans unike perspektiv, hans veldreide, nevrotiske humor, men strever med å forholde seg til hastverksarbeidene i mannens omfangsrike oeuvre, filmene som ikke er ferdig tenkt.

Dokumentarist Robert B. Weide, åpenbart selv en Allen-entusiast, sliter også med det skjære mangfoldet, både i biografien og filmografien, når han skal klemme Woody og alt hans vesen inn på to timer. Han ender opp med å lage en klassisk, ordentlig dokumentar. «Woody Allen: A Documentary» er observant, men ikke dyp.

48 filmer

Noenlunde kronologisk utforskes Allens liv, fra oppveksten i det trangbodde og høylydte barndomshjemmet i Brooklyn til livet som aldrende familiefar. Hovedvekten legges likevel på det artistiske, fra tenåringsgjennombruddet som vitseforfatter til han som 75-åring i fjor fikk sin største kommersielle suksess noensinne med «Midnight in Paris».

Regissør Martin Scorsese, filmkritere, akademikere og flere av skuespillerne som har jobbet med Allen, intervjues. Bortimot alle de 48 filmene Allen har regissert, sneies innom. Pust, pes.

Rask form

«Woody Allen: A Documentary» er en fin presentasjon av og oversikt over Allens liv og virke, og den raske formen fungerer iblant riktig fint. Ikke alt trenger å dveles ved.

Når Allens avdøde mor i et gammelt intervju undres over om en mer kjærlig oppdragelse ville gjort sønnen «varmere, mykere», føles ikke det som noe som trenger å utdypes - det blir med videre i fortellingen som en interessant tanke, en mulig forklaring. Andre ganger blir helhetsinntrykket for overfladisk.

Allens frykt for sykdom og død er velkjent, det er også at han skulle ønske han kunne lage tragedier heller enn komedier. Dette er temaer som trygles om å behandles på en litt mer dyperegående og personlig måte, som ikke kler å presenteres på en springende «og, hei, forresten-måte», som her.

Nevner skandalen

Weide er åpenbart Allen-fan, men heldigvis en klartseende en. Alle involverte erkjenner at det finnes flopper i Allens filmografi, selv om, som det også medgis, selv floppene ofte har noe for seg.

Alle involverte vet også det noen få nevner: At Allen mistet kontakt med ekskjæresten Mia Farrow og deres barn etter å ha innledet et forhold til Farrows adoptivdatter, 35 år yngre Soon-Yi Previn, i 1992.

Dokumentaren antyder at skandalen og den påfølgende barnefordelingsrettssaken brakte mørke sider i Allen opp til overflaten. Men Weide vil raskt vekk fra dette, og konsentrerer seg om det han, og så godt som alle som oppsøker «Woody Allen: A Documentary», vil være mest interessert i: Filmene.

Og for noen filmer det er.