Om du har sett en eller flere av filmene til regissør og manusforfatter Wes Anderson — «The Royal Tenenbaums», kanskje, eller «Rushmore» eller «Den fantastiske Mikkel Rev», og likt det du har sett, kan du bestille billetter til neste opus uten å lese videre.

«Moonrise Kingdom» er full av velkjente Anderson-fetisjer: Solfylt sekstitallsnostalgi, absurd naivisme, og Bill Murray med pokerfjes. Men så er den mer enn dét også. «Moonrise Kingdom»foregår i en gjennomdesignede tablåer, en slags dukkeversjon av en nær fortid som ennå ikke er blitt filleristet av 1968.

Speiderleir

I et pittoresk, lite øysamfunn møtes to utilpasse tolvåringer, Sam (Jared Gilman) og Suzy (Kara Hayward), gjenkjenner sin egen særhet i hverandre og innleder en gravalvorlig romanse. Han er rømling fra en speiderleir.

Dette minisamfunnet, med sine uironiske prosjekter og oppstemte regelrytteri, symbolisert ved den entusiastiske troppføreren Ward (Edward Norton), karikeres på vakreste vis. Det er da også utpreget andersonsk å ta for seg skikkelser som hengir seg helt til sine små prosjekter, men betrakte deres nærsynthet på avstand, med lattermild kjærlighet.

Barnlig regissør

Skjønt, avstand — regissøren har åpenbart bevart mye av barnet i seg. Tolvåringenes lengsler og fantasier, som får konkret form i lekene de omgir seg med og bøkene de elsker, får stor plass og oppmerksomhet.

Det er få regissører som er så opptatt av det stofflige som Wes Anderson, som går så tett inn på brev, leker, nåler og emblemer, som fanger så omhyggelig strukturene i filt, lerret og grov tråd. Det er som om det tilvirkede, det personlige og det unike i eiendelene ikke kan understrekes nok.

Små hakk

Barna, oppslukte som de er i sine eventyr, enser ikke at de er omgitt av skuffede og slitne voksne: Karas kranglende foreldre (Frances McDormand og Bill Murray) og den ensomt slitende politimannen på øya (Bruce Willis).

Alle er litt ulykkelige, alle savner en relasjon å hvile i.

Heldigvis skal de snart forenes av to slags stormer: En naturlig, en orkan på vei inn fra havet, og en legemliggjort, et kongeblått lyn av et kvinnemenneske som aldri kalles annet enn Barnevernet (Tilda Swinton).

Og kanskje er det akkurat her, i det det knyter seg til, Andersons sikre teft svikter ham noe, og han ikke helt klarer å bestemme seg om han skal bygge opp til et klassisk guttebokklimaks eller dvele ved sine utvalgte detaljer og replikker. Her hakker det litt.  

Morsom og melankolsk

Men det er ikke så farlig. «Moonrise Kingdom» er en lett og inntagende film, så morsom at melankolien aldri blir for mørk, med med skuespillere som bringer så mye alvor til komedierollene sine at de blir uttrykksfulle selv om de er ganske ukompliserte.

«The Life Aquatic», den Anderson-filmen som i sin utstuderte nostalgi ligger nærmest «Moonrise Kingdom», manglet nettopp dette. Den var så lakonisk at den ble livløs. «Moonrise Kingdom» har nervene litt mer utenpå huden. Men det er nok av uutgrunnelig eksentrisitet, også her. Heldigvis.

Filmen ble opprinnelig anmeldt under Cannes-festivalen.