Hvis ikke ønsker Wes Anderson å ta deg tilbake dit med «Moonrise Kingdom».

Tips oss 2400
5

Tittel

  • Orginaltittel: «Moonrise Kingdom»
  • Regi: Wes Anderson
Om du har sett en eller flere av filmene til regissør og manusforfatter Wes Anderson — «The Royal Tenenbaums», kanskje, eller «Rushmore» eller «Den fantastiske Mikkel Rev», og likt det du har sett, kan du bestille billetter til neste opus uten å lese videre.

«Moonrise Kingdom» er full av velkjente Anderson-fetisjer: Solfylt sekstitallsnostalgi, absurd naivisme, og Bill Murray med pokerfjes. Men så er den mer enn dét også. «Moonrise Kingdom»foregår i en gjennomdesignede tablåer, en slags dukkeversjon av en nær fortid som ennå ikke er blitt filleristet av 1968.

Speiderleir


I et pittoresk, lite øysamfunn møtes to utilpasse tolvåringer, Sam (Jared Gilman) og Suzy (Kara Hayward), gjenkjenner sin egen særhet i hverandre og innleder en gravalvorlig romanse. Han er rømling fra en speiderleir.

Dette minisamfunnet, med sine uironiske prosjekter og oppstemte regelrytteri, symbolisert ved den entusiastiske troppføreren Ward (Edward Norton), karikeres på vakreste vis. Det er da også utpreget andersonsk å ta for seg skikkelser som hengir seg helt til sine små prosjekter, men betrakte deres nærsynthet på avstand, med lattermild kjærlighet.

Barnlig regissør


Skjønt, avstand — regissøren har åpenbart bevart mye av barnet i seg. Tolvåringenes lengsler og fantasier, som får konkret form i lekene de omgir seg med og bøkene de elsker, får stor plass og oppmerksomhet.

Det er få regissører som er så opptatt av det stofflige som Wes Anderson, som går så tett inn på brev, leker, nåler og emblemer, som fanger så omhyggelig strukturene i filt, lerret og grov tråd. Det er som om det tilvirkede, det personlige og det unike i eiendelene ikke kan understrekes nok.

Små hakk


Barna, oppslukte som de er i sine eventyr, enser ikke at de er omgitt av skuffede og slitne voksne: Karas kranglende foreldre (Frances McDormand og Bill Murray) og den ensomt slitende politimannen på øya (Bruce Willis).

Alle er litt ulykkelige, alle savner en relasjon å hvile i.

Heldigvis skal de snart forenes av to slags stormer: En naturlig, en orkan på vei inn fra havet, og en legemliggjort, et kongeblått lyn av et kvinnemenneske som aldri kalles annet enn Barnevernet (Tilda Swinton).

Og kanskje er det akkurat her, i det det knyter seg til, Andersons sikre teft svikter ham noe, og han ikke helt klarer å bestemme seg om han skal bygge opp til et klassisk guttebokklimaks eller dvele ved sine utvalgte detaljer og replikker. Her hakker det litt.  

Morsom og melankolsk

Men det er ikke så farlig. «Moonrise Kingdom» er en lett og inntagende film, så morsom at melankolien aldri blir for mørk, med med skuespillere som bringer så mye alvor til komedierollene sine at de blir uttrykksfulle selv om de er ganske ukompliserte.

«The Life Aquatic», den Anderson-filmen som i sin utstuderte nostalgi ligger nærmest «Moonrise Kingdom», manglet nettopp dette. Den var så lakonisk at den ble livløs. «Moonrise Kingdom» har nervene litt mer utenpå huden. Men det er nok av uutgrunnelig eksentrisitet, også her. Heldigvis.

Filmen ble opprinnelig anmeldt under Cannes-festivalen.

SE TRAILER: Moonrise Kingdom utspiller seg på en øy utenfor kysten av New England sommeren 1965, og er historien om to 12-åringer som blir forelsket, inngår en hemmelig pakt og rømmer hjemmefra sammen.

Lik Dagbladet Kultur på Facebook.
I denne artikkelen
John Arne Markussen

Velkommen til debatt. Tenk over hvordan du vil fremstå i det offentlige rom. Vi lar deg være anonym, men husk at å bruke fullt navn gir deg mer troverdighet. Hold deg til saken og vis respekt for de andre i kommentarfeltet. Vi ønsker at du deltar og beriker den offentlige samtalen, men vi ønsker en høflig tone. Vi sletter hatske, truende eller sjikanerende innlegg. Er din kommentar blitt slettet, og lurer på hvorfor? Send e-post til debatt@dagbladet.no, med ditt brukernavn.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør

Her kan du lese våre debattregler

Mest kommentert

  • Det avgjørende må være at vi kan forsvare vår egen praksis i lys av internasjonale forpliktelser

    Det avgjørende må være at vi kan forsvare vår egen praksis i lys av internasjonale forpliktelser

    Vi vil alltid lytte til rådene vi får fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og frivillige organisasjoner på asylfeltet. (704 innlegg) Les mer

  • Ut av det mørke, mørke blå

    Ut av det mørke, mørke blå

    Ho klarte sporenstreks å parkere Sylvi Listhaug på sidelinja som innvandringsversting og få henne til å framstå som reinaste godheitstyrannen. (669 innlegg) Les mer

  • Hvor feilinformert kan man være?

    Hvor feilinformert kan man være?

    Jeg holder på å spy når jeg ser de siste uttalelsene til Trine Skei Grande. (539 innlegg) Les mer

  • (528 innlegg) Les mer

  • Tull med voldtektstall

    Tull med voldtektstall

    Hvorfor er det så viktig å «pakke inn» hvem som voldtar mest? Og peke på alt annet enn kultur og holdninger? (460 innlegg) Les mer

  • Kald vind over Norge

    Kald vind over Norge

    John Olav Egeland kommenterer. (397 innlegg) Les mer

  • Barneekteskap kan forklares, men ikke forsvares eller aksepteres

    Barneekteskap kan forklares, men ikke forsvares eller aksepteres

    Alle barn skal behandles som barn, uten diskriminering. Punktum. (372 innlegg) Les mer

  • Erdogan truet med å oversvømme Europa med flyktninger

    Erdogan truet med å oversvømme Europa med flyktninger

    Lekkasjer fra toppmøte i november. (290 innlegg) Les mer