• Flere reisesaker på db.no/reise.

VOSS (Dagbladet Inne & ute): - Sjå, no snudde vinden!

Kari Traa rekker å peke på vindpølsa ved flystripa før enda en hopper suser mot bakken, trekker i hempene og lander med fem harde skritt. Fallskjermen synker sammen som en punktert ballong.

- Det er vanskelig med vinden. Plutselig snur den så du får medvind og må ta den «løpende» landinga. Det er derfor jeg ikke tør å hoppe når det er vindstille. Da kan det hende jeg faller på denne, sier hun, og strutter med gravidmagen.

På hoppfeltet til Skydive Voss duver reggaerytmer utover gressletta. Noen hoppere ligger i sola, en annen balanserer på line, mens andre igjen pakker skjermen til et nytt hopp.

Ekstremsportens vogge

I løpet av dagen skal Kari Traa vise oss det beste hjembygda hennes har å by på.

At vi starter i det ekstreme hjørnet er helt naturlig. Voss er ekstremsportvogga i Norge og lokker tusenvis av utøvere til Ekstremsportveko i slutten av denne måneden.

Fallskjermhopping er også den store lidenskapen til Kari og samboeren Lars Haukom (38). Men pulsen har nok likevel dalt litt med åra.

- Nei, jeg får ikke et kick av å hoppe lenger, sier Kari, og drar plutselig ned buksa for å skifte til gravidbukse.

- Jeg har gjort nærmere tusen hopp nå. Når vi flyr hjem fra Oslo med propellflyet, hopper vi alltid ned i fallskjerm når vi kommer til Voss. Jeg får fortsatt et kick hvis vi hopper i grupper og gjør formasjoner eller stup sammen, men ikke når jeg bare hopper alene. Eg treng ikkje noko kick lenger so lenge det er moro og eg har hyggelege mennesker rundt meg.

Flyttet hjem

En drøy time fra Bergen, inn forbi Bulken og Gossland, ligger Voss. Bygda bader i varmt lys denne dagen.

- En ska ikkje klaga på veret! sier Kari, og tråkker gassen ned i sin svarte Audi Quattro SUV så det ryker av grusen bak oss.

Etter en aktiv oppvekst, hvor hun trente seg opp til å bli verdens beste kulekjører, flyttet hun til Oslo og bodde på Grünerløkka i mange år. Etter at hun la proffskiene på hylla, har hennes eget klesmerke vært hovedsyssel, og vokst til å bli en 140 millioner kroners bedrift.

I fjor flyttet hun tilbake til hjembygda med samboer Lars og datteren Hedda (1 ½ ). På seinsommeren får de jente nummer to.

- Jeg flyttet hjem fordi jeg ville være nærmere familien. Men det var også fordi jeg hadde en så trygg, artig oppvekst at jeg vil at ungene mine skal få det samme. Bor du midt i Oslo, spiller ungene fotball på asfalt og må låse seg inn mange dører for å komme seg hjem. Jeg vil heller ha grønt gress, grus og åpne dører.

Vindtunnel

Hun vinker til en mann som går over gata i shorts og t-skjorte. Fjelltoppene i bakgrunnen er dekket i hvitt. Hun svinger til venstre forbi vannkraftverket, kjører inn mellom buskene og stanser.

- Her er det, sier hun og spretter ut.

For dem som ikke har nerver til å kaste seg ut av et fly over bygda, er den splitter nye vindtunnelen Vossvind et mer jordnært alternativ.

- Ideen om en vindtunnel har eksistert i fallskjermmiljøet her helt siden 80-tallet, sier hun, mens vi går mot den durende doningen som ligger midt mellom sentrum og flystripa.

Fallskjermsimulatoren skal gi en forsmak på hvordan det er å gjøre «the real thing». Tunnelen brukes hovedsakelig av fallskjermhoppere som trener, men også barnefamilier lar seg rive med.

Eldre vil fly

- Vi har også fått en bestilling fra et eldrehjem i Bergen som skal komme hit og fly. De er opptatt av at de eldre skal være i aktivitet, sier daglig leder på Vossvind, Hans Christian Amlie.

- Pågangen har vært større enn ventet, så nå skal vi ansette flere, forteller han.

Inne i vindtunnelen fører hver minste kroppsbevegelse til en endring i kurs og rotasjon. Danske Martin Kristensen er hovedinstruktør og sørger for at førstegangsflygende ikke blåser helt vekk i vinden, som har en styrke på 130-300 kilometer i timen.

- Det viktigste er å prøve å slappe av i armer og hender, heve haka og følge nøye med på tegnene jeg gir, forteller Kristensen.

Etter at barnet er født skal også Kari, som er medaksjonær i vindtunnelen, bli sertifisert instruktør. Foreløpig må hun vente ettersom bråket i tunnelen blir for mye for jenta i magen.

Ski og fallskjermhopping

Nå dukker Hedda og samboer Lars opp.

- Neste gang dere kommer skal jeg ikke være gravid! Da går det vel i ett med to barn, sier Kari.

- Hva er det beste med å bo her?

- Ski om vinteren, fallskjerm om sommeren. Alle aktivitetene som Voss er kjent for ligger innenfor en mils omkrets. Også går folk litt saktere her enn i Oslo, det er deilig, svarer Kari.

- Jeg er ikke mer vossaentusiast enn andre på Voss. Men jeg er veldig klar over hvor bra vi har det her.

- Fett sted å bo

Karis samboer Lars skyter inn:

- Jeg hadde en kompis på besøk her en dag. Vi hoppet i fallskjerm og landet her borte. Så dro vi hjem og spiste middag før vi dro med snøscooter innover fjellet om kvelden. Da tenkte jeg: Fy faen, dette er fett sted å bo! sier han.

- Da vi bodde i Oslo, mens Kari var med i «Skal vi danse», holdt jeg på å kjede meg i hjel på dagene. Så jeg hadde bodd i Voss, uavhengig av Kari, sier Lars.

Tilbake i bilen. Kari viser oss sentrumsgatene, legger ut om de små butikkene og om Skandinavias største vinkjeller på Park Hotel Vossevangen, før vi setter kursen mot Løne Gård.

Bygdas signaturrett

Ivar Løne (71) er smalahovekongen på Voss. Familiegården hans tar årlig imot 8000-10 000 besøkende som vil prøve bygdas signaturrett.

- Ser du et sauehode i en frysedisk, uansett om det kommer fra Gilde eller Skjeggerød, så kommer det herfra, sier Løne, og plasserer et fat med hoder og skåler med potet og kålrabistappe på bordet midt ute på jordet.

Rundt oss tripper sju svarte lam.

- Jeg pleier å si at det ikke er lov til å pirke når du spiser smalahove. Alt du klarer å tygge kan spises! sier han, og går løs på hodet.

Kari er ikke dårligere, og graver ut øyet med gaffelen. Det nytes best varmt.

- Jeg blir aldri lei av smalahove! Men det er best om høsten, sier hun.

Ser hele bygda

Sola synker, mens bilvinduene kjøres helt ned i varmen. På vei tilbake til sentrum peker Kari på hovedkontoret sitt, som stikker hvitt opp bak noen trær.

Oppe i åsen hvor huset hennes ligger, der hvor sola gløder helt til de skal legge seg, ser hun hele bygda. Hun liker de korte avstandene. Lufta. Og folkene.

- Vi handler mat på en nærbutikk som ikke tilhører en kjede. Vi liker å støtte opp om de små, og han som driver den er dritkoselig.

Hun svinger krapt ned mot sentrum.

- En dag hadde jeg handlet noen poser mat, kjørte videre for å møte søstera mi og var borte hele ettermiddagen. Så oppdaget jeg at jeg hadde glemt en klase bananer på båndet. «Ja, ja», tenkte jeg. Men da jeg kom hjem om kvelden hang bananklasen på dørhåndtaket. Det er fint, det.

• Flere saker fra Inne og ute finner du her.