Da «Zofies verden» kom på trykk i Dagbladet for første gang for seks år siden, lot ikke reaksjonene vente på seg. Grethe Nestor (43) og Norunn Blichfeldt Schjerven (44) brøt med de fleste tegneseriekonvensjoner i Norge, før vi i det hele tatt visste at vi hadde noen.

For disse to freidige kvinnene tok verken utgangspunkt i eget tegnertalent, eller skrevet ut sitt eget privatliv. I stedet klippet og limte de seg gjennom noen av de mest kommersielle tegneseriebladene fra 60- og 70-tallet, tok det de ville ha og satte det inn i nye, lite flatterende kontekster: Dresskledde menn begynte plutselig å rope etter mamma, og de sexy kvinnene snakket plutselig fra en lever de aldri hadde vært tiltrodd å ha før. Tegneseriepuristene rynket på nesa, samtidig som effekten var et positivt sjokk hver gang man åpnet avisa.

- Gir oss på topp

Men nå er det slutt, enten man liker det eller ikke.

— Vi gir oss på topp, proklamerer de i strålende sol på uteserveringen på Café Mono i Oslo. Det er ikke første gang de to har tilbrakt en formiddag der.

— Til tider har vi nærmest hatt kontor her, forklarer stripas ene hjernehalvdel, Norunn Blichfeldt Schjerven.

— Vi måtte til slutt spørre dem om det var plagsomt at vi okkuperte et helt bord og strødde tegneserier ut over det i mange timer. Heldigvis syntes de det bare var kult.

Gjesteserie

«Zofies verden» skulle egentlig bare være et gjesteprosjekt i Dagbladet i to måneder i 2006, men ble så populær at den nå har gått i seks år.

Det var Nestor som fikk forespørselen, hun hadde allerede fått en tegneserie på trykk i Dagbladet. Den het «Gunda Pelé» og var tydeligvis så pass lovende at daværende tegneserieansvarlige i Dagbladet, Gunnar Bleness, spurte om hun kunne lage noe nytt.

— Jeg fikk helt hetta, men man sier jo ikke nei til noe sånt. Så jeg spurte Norunn ganske raskt om hun ville være med, siden jeg tenkte det ville være gøy å jobbe med henne i to måneder.

Organdonasjonhumor

De to hadde gått sammen på Westerdahls reklameskole og jobbet med en rekke felles prosjekter der.

— Vi brukte humor på alt. Selv når vi skulle lage en reklame for organdonasjon. Den var det mange som ikke fant passende, mimrer Schjerven.

Tegnserieansvarlig Bleness skjønte heller ingenting av det han fikk i hendene da duoen leverte sine første striper. Men han likte det han så og lot dem få holde på.

Og mens fanbasen vokste, økte også mengden av dem som utviklet en tilsvarende engasjert aversjon mot Zofie og hennes noe uoversiktlige verden.

— Det er veldig sjelden vi hører noen si at «Zofies verden» er «helt greit». Det liker vi, sånn blir det aldri kjedelig.

Leserombud på nakken

Hvis vi ser bort fra tegneseriepuristene, som mener at en serie ideelt sett bør bli tegnet med ens eget blod som blekk, er det særlig dem med lav toleranse for ærlige ytringer rundt sex og kropp som har fått Zofie i vrangstrupen. Det at ingen ord er tabuord i «Zofies verden» har også gitt avisredaksjoner landet rundt hodebry.

— Vi har opplevd å bli sensurert flere ganger. I Bergens Tidende var det fordi det var liberal bruk av «et kjønnsord», som leserombudet der kalte det. Han startet nærmest en kampanje mot oss. Bare fordi vi brukte ordet «fitte» fjorten ganger, han hadde telt etter! sier Schjerven.

I Firda Avis gikk heller ikke stripene igjennom sensuren.

— Sier du «tiss» en gang i en liten avis, vil de ikke ha deg lenger, konstaterer Nestor.

I Dagbladet har de derimot fått overraskende frie tøyler, synes de selv.

Den sommeren det ble trykket «griserepriser» holdt det derimot på å gå galt. Da en av sjefene kom hjem etter ferie, lå det så mange klager i innboksen at de ble spurt om de kunne moderere de tre siste som var igjen.

— Men vi sa nei, og da var det helt greit.

Omstendelig prosess

Selv om «Zofies Verden» baserer seg på råmateriale i form av gamle actionserier som «X9», «Cat Claw» og «Helgenen», ispedd en dose «Romantikk», har prosessen vært omstendelig.

— Vi har fått mye tyn for at vi ikke tegner serien selv, men jeg tror egentlig måten vi lager serier på tar like lang tid som det mange bruker på å tegne, mener Nestor.

For det handler ikke bare om å finne et bilde eller en del av et bilde som de kan bruke. Det må skannes inn, slik at de kan lage layout og snakkebobler, og deretter printes det ut igjen for at de kan tegne oppå. For eksempel må Zofie selv ofte påtegnes svart hår, da hun plukkes ut fra de mest forskjellige serier. Deretter skannes stripene inn igjen for så å bli fargelagt digitalt. Alt sammen er blitt gjort i fellesskap.

— Vi har ingen arbeidsfordeling, det har vært flat struktur, vi er egentlig mer som ett menneske. Schjerven nikker.

Motstander skrev forord

Mens en mann fridde til dem, begge, fordi de var så morsomme, har andre viet mye tid på å prøve å verve motstand mot «Zofies verden» på nett.

— Det var denne fyren som nærmest forfulgte oss og viet hjemmesiden sin til en kampanje mot oss. Da ba vi ham om å skrive forordet til bok nummer to for oss, og det gjorde han faktisk. Det ble mye ord. Etter det ble det stille fra ham. Vi fikk ikke en gang sendt ham et eksemplar.

Nestor og Schjerven opplevde også, spesielt i starten, å få mange e-poster fra folk som mente de ikke kunne være kvinner fordi de var «alt for morsomme til å være det».

At de ikke er blitt i «jenteserie»-båsen, slik kvinnelige serieskapere gjerne blir, har de sett på som en fordel.

— Vi har inntrykk av at det er omtrent 50/50 fordeling mellom kjønnene på leserne våre, sier Schjerven.

— Og det til tross for at vi har gjort utallige «moro-med-mensen»-striper.

Giske fikk skrive selv

En fan hadde de også i daværende kulturminister Trond Giske. Før jul i 2008 inviterte serieskaperne kjentfolk til å være gjestetekstere i «Zofies Verden». De laget en versjon selv, og så laget kjendisen sin egen.

— Trond var veldig påpasselig med å påpeke at han hadde gjort sin helt selv og ikke fått hjelp av noen av sekretærene, forteller Norunn.

— Vi spurte Lene Alexandra om å være med også, men hun var i motsetning til Trond Giske altfor opptatt, skyter Grethe inn.

Selv var de litt nervøse for dette stuntet, siden de også ba flere komikere om å bidra. De kunne fort være mye morsommere enn dem selv, tenkte de.

Men det var kanskje her mange også innså hvor gode de to tekstforfatterne også var.

Denne skribenten lo aldri mer av det de innleide bidragsyterne presterte enn det Nestor og Schjerven klarte å gjøre med samme råmateriale. Og det til tross for navn som Knut Nærum, Christopher Nielsen og Frode Øverli på gjestelista.

Heltidsjobb for deltidsbetaling

Det er åpenbart ikke fordi de har gått lei av hverandre at de nå har bestemt seg for å legge ned «Zofies verden». Skravla går i ett, og kjemien er smittende. Selv sier de at de ofte føler seg som et gammelt ektepar. Prisen å betale for all moroa har derimot blitt for høy.

— Det er en heltidsjobb med deltidsbetaling. Både Norunn og jeg er lei av det.

— Hadde vi tjent drøssevis med penger hadde vi ikke sluttet nå. Eller, ikke drøssevis, men nok, da.

Det har derimot aldri vært snakk om å gjøre stripa mer salongvennlig for å få det til.

— Skal man kunne leve ordentlig av å lage stripeserier, er man avhengig av å bli trykket i veldig mange ulike aviser og medier. «Zofies verden» er litt for sær til det.

Hva de skal gjøre framover er ikke helt fastsatt, og de utelukker heller ikke å samarbeide igjen i framtida, selv om Nestor har en ny roman hun vil skrive ferdig og Schjerven gjerne vil bruke mer tid på radiojobbing.

— Vi kan jo alltids begynne med noe annet vi ikke har peiling på, foreslår Nestor.

— Hva med rørleggerarbeid?

• Erle Marie Sørheim er litteraturanmelder og skriver om tegneserier i Dagbladet.

• NB: For at ikke overgangen for fansen skal bli altfor brå, fortsetter «Zofies verden» en stund til på db.no. Gjennom hele sommeren vil Grethe og Norunn legge ut sine favorittstriper fra årene som har gått. Du finner dem her.