Det er ikke lenge siden vi kunne lese at Bobby Womack (68) lå på sykehus med kreft og lungebetennelse, svekket etter et langt liv med alkohol- og kokainmisbruk.

Hadde vi hørt det siste fra the king of pain, mannens med en en av soulens aller sterkeste stemmer og hardest levde liv?

Heldigvis ikke. Svulsten var vistnok godartet, og her er Womack med sitt første album på tolv år. Det er en videreføring av samarbeidet med Damon Albarn som begynte på Gorillaz-albumet «Plastic Beach», der Womack la vokal på to låter.

TREDJEMANN på laget er XL-plateboss Richard Russell, som snart begynner å likne en slags Rick Rubin for fallerte afroamerikanske musikkikoner. Det var Russell som hentet salige Gil Scott-Heron fram fra glemselen på flotte «I'm New Here» i 2010».

Det er sterkt å høre Womack synge hest og sjelfullt om skyld og soning igjen, slik han har gjort med en sterkt selvbiografisk dimensjon det meste av karrieren. Røsten er kanskje blitt noe mindre kraftfull med årene, men kan fortsatt gjøre hvem som helst mo i knærne.

ALBARN OG RUSSELL lykkes med å forløse en ny runde kreativitet ved å plassere Womack  i en musikalsk setting som utfordrer ham, og som samtidig kan gjøre en ny generasjon musikklyttere oppmerksomme på livsverket.

Men kombinasjonen av en stor, svart stemme med sparsom elektronika og stakkato beats satt kanskje totalt sett noe bedre med Scott-Herons spoken word enn de gjør med Womacks sjelfulle fraseringer.

Følelsen av at man lytter til den type komp man gjerne finner på demoinnspillinger blir til tider påtagelig, men det bærer, på et vis. De tre er kreditert sammen på alle låtene, med unntak av to tradisjonelle spirtuals. Materialet er svært ujevnt, men med høydepunkter nok til at dette må kalles den beste Womack-plata på svært lenge.

En låt som «Please Forgive My Heart» er helt rystende bra, og tar fint plass der oppe blant det beste han har gjort. Et annet høydepunkt er «Dayglo Reflection», der jeg for første gang aner poenget med gjesteartist Lana Del Rey.

AT DET ER Womacks stemme som er den viktigste valutaen her, blir slående på «Deep River», der han tar en rolig tur alene med kassegitaren gjennom en en klassisk spiritual.

Kanskje det er lov å håpe på en ny runde, noe tettere på Rick Rubins suksessoppskrift med Johnny Cash, der alt handlet om å løfte fram en av verdens største stemmer?