ALBUM: Det er ikke noe nytt at multimillionselgende og Grammy-inkasserende Usher er en artist som appellerer til massene, men med sin sjuende plate forsterker han inntrykket av å ha tatt skrittet fra populær r'n'b-artist til fullverdig popstjerne.

Den er nemlig et klassisk eksempel på det som skjer når de kommersielle interessene er så sterke at et albums viktigste oppgave er å fôre markedet med singler som appellerer til flest mulig ulike segmenter:

Det mister all identitet.

Litt av alt

På «Looking 4 Myself» starter ballet med massive, spisse synthakkorder og hektiske, skarpe beats til ropende kraftvokal i «Can't Stop Won't Stop» - som et foruroligende frampek til den Swedish House Mafia-produserte avslutningen «Euphoria».

På veien er vi innom slapp poprock i tittelsporet og pregløs elektropop som like gjerne kunne havnet i hendene på Katy Perry i «Show Me», mens «Lemme See», med gjestevers fra Rick Ross, tyr til en seigere og hardere rap-produksjon.

Et par godkjente r'n'b-popballader er det også plass til.

Sexy klimaks

I tillegg kommer de vidt forskjellige sporene som faktisk er bra.

The Neptunes' «Twisted» er et hyggelig møte, selv om den varme produksjonen og live-instrumenterte retro-soulfunken bryter fullstendig med resten av plata, og førstesingelen «Climax» er i sin gyngende nedstrippethet så sexy at det praktisk talt drypper av den.

Den lar dessuten endelig Usher bruke stemmen som han gjør det best - i en lys og nyansert falsett.

Hvorfor så store deler av plata kaster bort r'n'b-vokalisten Usher til fordel for roping og irriterende nasal rapping er et mysterium.

Pop er pop, og det er i seg selv ikke noe å utsette på at ulike låtskrivere og produsenter bidrar til en plate. Men da bør låtmaterialet være bra, og der når ikke «Looking 4 Myself» opp.