Inntil 1943 var villastrøket en fredelig plett. Så toget tyskerne inn og forvandlet nabolaget til et nazireir.

Tips oss 2400
SLO BALL: Jan Cato Stangeland var sju da nazistene kastet familien hans ut av Stangelandgården. Om tiden før okkupasjonen minnes han: - Det fantes omtrent ikke trafikk, så vi slo ball og kastet på stikka. Det var en strek som vi kastet på med femører. Det kunne det bli penger av etter hvert.

SLO BALL: Jan Cato Stangeland var sju da nazistene kastet familien hans ut av Stangelandgården. Om tiden før okkupasjonen minnes han: - Det fantes omtrent ikke trafikk, så vi slo ball og kastet på stikka. Det var en strek som vi kastet på med femører. Det kunne det bli penger av etter hvert.

FRA NOTATBLOKKA: Bernhard forteller om tyskerne på nyttårsaften, okkupasjonstida og hva han fant i husene etter tyskerne.

SPRENGEGLAD: Poju Stephansen skremte nazistene med hjemmelaget sprengstoff og var blant de første som fikk komme inn i bunkeren da de var dratt. På bildet står han skrått i vraket etter Donau i 1946. Foto: Privat

SPRENGEGLAD: Poju Stephansen skremte nazistene med hjemmelaget sprengstoff og var blant de første som fikk komme inn i bunkeren da de var dratt. På bildet står han skrått i vraket etter Donau i 1946. Foto: Privat

IKKE BARE SORGEN: Poju Stephansen minnes også krigen på Furulund som en tid fylt med spenning.

IKKE BARE SORGEN: Poju Stephansen minnes også krigen på Furulund som en tid fylt med spenning.

TILBAKE I HJEMMET: Sigrid Stamnes (67) og Inger Johanne «Nanne» Fürst (77) foran barndomshjemmet i Vækerøveien. Nannes mor gikk gravid med Sigrid da de ble kastet ut av Gestapo i 1944.

TILBAKE I HJEMMET: Sigrid Stamnes (67) og Inger Johanne «Nanne» Fürst (77) foran barndomshjemmet i Vækerøveien. Nannes mor gikk gravid med Sigrid da de ble kastet ut av Gestapo i 1944.

POSTKORT: I 1953 fikk Bernhards mor dette postkortet fra Anatol Heintz i anledning tiårsjubileet for at hun hadde gitt ham matpakker.

POSTKORT: I 1953 fikk Bernhards mor dette postkortet fra Anatol Heintz i anledning tiårsjubileet for at hun hadde gitt ham matpakker.

BUNKEREN: Tyskerne sprengte inn en diger bunker under Vækerøåsen. Illustrasjon: Sollerud vel.

BUNKEREN: Tyskerne sprengte inn en diger bunker under Vækerøåsen. Illustrasjon: Sollerud vel.

NYTTÅRSFEIRING: På verandaen hvor Trine Faye-Lund nå står, så Bernhard Thams (bildet over) tyskerne stå og skyte med skarpt.

NYTTÅRSFEIRING: På verandaen hvor Trine Faye-Lund nå står, så Bernhard Thams (bildet over) tyskerne stå og skyte med skarpt.

FRA NOTATBLOKKA: Nanne Fürst forteller om den gangen motstandsfolkene lurte faren hennes, de små kurvene og hvordan det var å bli kastet ut av sitt eget hjem.

FRA NOTATBLOKKA: Poju Stephansen forteller om da han så tyskerne marsjere inn mot Karl Johan, ekornene han redda og avløpene han sprengte.

August 1943:

—Nå kommer du!

Den fineste leiligheten i gården er ikke deres lenger. Jan Cato Stangeland (7) vil absolutt ikke flytte. Men han må. Pappa Rolf løfter den lille gutten opp på skuldrene, bærer ham ut døra.

—Nå må vi ut!

De bor i Stangelandgården. Tre etasjer i betong, som bærer etternavnet deres på folkemunne. Dag og natt har de jobbet i kolonialen i første etasje, nå må også den tømmes før tyskerne kommer.

Hva skal de leve av nå?

Samtidig, i Furulundsveien litt lenger opp i nabolaget, stopper en bil ved en stor og hvitmalt villa. Her bor enka Agnes Vennemoe med sine tre barn. En tysk offiser stiger ut av bilen. Agnes får 24 timer på å fjerne seg.

Villaens nye beboer er en mann med blondt hår og skarpe lyseblå øyne. Heinrich Fehlis (36), sjef for tyskernes sikkerhetspoliti i Norge, byr Agnes følgende avskjed:

—Her kommer vi til å ha store fester, fru Vennemoe.


Gjennom hele krigen har nazistene tatt nordmenns hjem til eget bruk. Josef Terboven har flyttet inn på Skaugum. Skipsredere har måttet forlate villaene sine for å gjøre plass til offiserer. Bønder i distriktene må invitere tyskerne inn på gårdene sine. Ellers blir de skutt.

På Furulunden på Oslo vest har det ennå ikke vært tyskere. I nabolaget mellom Ullern og Drammensveien er det grønne trær, villaer og velstelte hager. Stangelandgården er krumtappen i lokalsamfunnet, sju butikk-vinduer ligger tett i tett. Her er konditori, bakeri, jernvarehandel og Stangelands kolonial. Foran gården, i Vækerøveien, spiller barna slåball og kaster på stikka. Knapt en bil forstyrrer dem.

Men nå har de fått nye naboer, rundt to hundre av dem. Tyske soldater i uniform, russiske og ukrainske SS-folk med hvite hakekors på skulderklaffene. De graver mitraljøsegraver og reiser et piggtrådgjerde som strekker seg fra toppen av Vækerøåsen til soldatbrakkene de har bygget i Furulundsveien.

De installerer store lyskastere. Butikkvinduene i Stangelandgården mures igjen, den blir et hovedkvarter. Fra Vækerøåsen bak Stangelandgården høres det dype drønn. Tyskerne sprenger en bunker langt inn i berget, det rister i nabolagets kopper og kar i flere dager.

De kaller det Festung Furulund.

Kommandanten i bilen, Heinrich Fehlis, ble født i Wulften nordøst for Göttingen, gjorde karriere i Nazi-Tyskland og endte opp i Norge, hvor han nå bidrar som best — eller verst — han kan. I 1942 pålegger han alle norske jøder å få et J-stempel i legitimasjonspapirene sine.

Han bestemmer hvem som skal tortureres. Han sender folk til SS-domstolen, men bestemmer også hvem som skal henrettes uten dom. I løpet av krigen kommer han til å være ansvarlig for at 151 norske motstandsfolk henrettes uten rettssak. Og når det er på tide å dø, skal de dødsdømte være tynnkledde, uten sko og sokker i kulda. Fehlis mener dette vil gjøre fluktforsøk vanskeligere.

Med hans ankomst omdannes Furulunden fra et fredelig vestkantstrøk til et digert Gestapo-rede.

Etter hvert får Fehlis selskap av Gestapo-sjef Hellmuth Reinhard og sjefen for Gestapos Oslo-avdeling, Siegfried Wolfgang Fehmer. Hva vil de her?

Huset på oversiden av Stangelandgården blir radio-stasjon, med høyreiste master. Den blir et nervesenter for tyskernes kommunikasjon. Derfra går det linjer til hele landet, samt en direkte linje til Gestapo i Tyskland. Overalt dukker det opp piggtrådsperringer som gjør at beboerne stadig må finne nye veier å ferdes på i nabo-laget sitt.

Tyske soldater har spiker og jernhæler på støvlene sine. I fru Vennemoes hus tramper de i stykker parketten, de blar i billedbøker om arisk fortreffelighet og ser medbrakte pornofilmer. Beboerne på Furulunden forsøker å la livet gå sin gang. I Vækerøåsen 5 bor sporvognsdirektør Mathiesen. Kona hans fører dagbok, noterer:

«Stangeland står i et skur med en presenning over og selger fisk 2 ganger i uken. Da er det kø fra 7 om morgenen — kl. 9 utdeles nummerlapper, og så er det å gå hele dagen og passe på når nummeret blir ropt opp senere på formiddagen — hvis det går over ens tur må man ta nummerlapp på nytt.»

Matmangelen er tøff. Mange gjør hagene sine om til dyrket mark. Enkelte holder kaniner. De må fôres, og det er knapt en løvetann igjen på Furulunden. Men tyskerne er som koldbrann, fra festningen sprer de mørke greiner ut i hele nabolaget. Etter et par måneder når de fru Mathiesen.

«Så sprang en bombe hos oss også. 25. okt. kom her fra de tyske myndigheter at huset var beslaglagt fra 1. nov. Det var som lynet var slått ned. Huset med innbo — og vi sto ribbet for alt. Jeg gikk i 2 dager og ventet hvert øyeblikk at nå kom de for å skrive opp inventaret, men så kom beskjed at innboet ikke var beslaglagt, bare huset. Så ble det glede — det er rart med det man har samlet og slitt for i alle år, det er man glad i.»

Nyttårsaften 1943 kommer, og tyskerne i Mathiesen-huset feirer. På gårdsplassen til nabohuset står ti år gamle Bernhard Thams med familien sin og følger med.

—Da sto de med pistoler og skjøt i været med skarpt, forteller Bernhard, nå 79 år gammel.

Han bor fortsatt i barndomshjemmet sammen med kona, med utsikt til verandaen hvor tyskerne feiret så det smalt da de ønsket 1944 velkommen.

—Min far var litt nervøs. De var jo ikke akkurat edru.

Bernhards far har studert i Tyskland, og moren hans kommer derfra. De deler ikke nazistenes ideologi, men snakker språket. Nå er kaminen i huset deres blitt et skjulested for hemmelige brev fra krigsfanger til familiene deres. Om det skulle bli husundersøkelse, kan man bare tenne på.

Tyskerne sniker seg stadig lenger oppover åsen. Naboer spres. Barna leker ikke lenger i gata. De fleste av veiene i området er grusveier, men utenfor Stangelandgården er det asfalt.

—Det var nifst. På asfalten gikk vi aldri, minnes Bernhards venninne fra barndommen, Inger Johanne Fürst.

Hun bodde i Vækerøveien 21 da krigen brøt ut. I dag leies huset ut, hun selv bor i nabohuset med ektemannen Hans og en gjengravd mitraljøseposisjon i hagen.

Inger Johanne er fem når tyskerne okkuperer Norge. Alle kaller henne Nanne. Hun løper til fru Brun rett over veien, ekstatisk over at familien skal rømme til tante og onkel:

—Hujja! Hujja! Det har blitt krig og jeg skal til Dokka!

I 1943 er de for lengst tilbake i ferdighuset de kjøpte i 1937. «Hujja!» erter fru Brun hver gang hun ser Nanne, som nå er åtte. En dag roper nabogutten Tor Jevanord (23) på henne. De har nettopp fått beskjeden. Familien kastes ut. Han spør Nanne om det er noe der hun vil ha?

—I hønsehuset der sto det sånne eldgamle dokkesenger, for fru Jevanord var fra en stor gård i Østerdalen. Det var de utroligste leker vi fikk ta. Etter hvert som husene ble tatt, gikk vi barna rundt med små kurver. Det var så mye som ble kastet, leker og allting.

Oppe i Jevanord-huset får Nanne snart nye naboer.

—Det tror jeg nesten var et bordell, altså, vi så sånne lekre damer som vrikket seg inn og ut. De var fjonge, mye finere kledd enn vi kunne være. Det så veldig skreddersydd ut, og jeg husker skoene. De imponerte meg, for de hadde veldig høye hæler.

Otto Borchgrevink fra Blindern er 19 år gammel da han tas av tyskerne for å ha drevet våpeninstruksjon med Milorg. Som mange andre motstandsmenn havner han i fangeleiren på Grini, ikke veldig langt fra Furulund. En dag, under fangenes morgenoppstilling, ropes navnet hans opp. Han skal ut og jobbe.

—Det var populært å komme på utekommando, det var avveksling og en sjanse til å få litt mat. Vi tenkte stort sett bare på mat på Grini, minnes 87-åringen.

Snart sitter Otto i en grågrønn lastebil, rullende gjennom høstværet på vei mot Furulund. Der begynner de velfriserte vestkanthagene å fylles opp av folk i fangedrakt som graver grøfter og ødelegger grønne plener.

Ottos jobb blir å grave grøfter mellom villaene i Furulundsveien, blant annet inn til Gestapo-sjef Reinhards villa. Gestapistene som bor i nabolaget er sjelden hjemme på dagtid, men en dag kommer Reinhard hjem tidligere enn beregnet. Otto og fangene står og jobber i Grini-tempo (altså sakte) når Gestapo-sjefen stiger ut på balkongen og begynner å skrike og brøle.

—Vaktene fikk det glatte lag fordi vi ikke sto og niarbeidet. Naturligvis ble vi skrevet opp, og jeg fikk straffeeksersis.

Det er imidlertid også andre årsaker til at arbeidet går sakte. Bakken som skal graves opp består av både stein og skallfjell, og Otto har aldri tatt i en pigghakke før.

—En tysk politisoldat ble så oppgitt av å se hvor klønete jeg var, så han la fra seg geværet han hadde på skuldra og hoppet ned i grøfta for å vise meg hvordan jeg skulle gjøre det.

En dag er en bakerbil ute for å levere wienerbrød og boller, men på vei forbi fangene later sjåføren som han får motorstopp.

—Skyv på her da gutter, den har stoppa!

Otto og de andre fangene går for å dytte. Sjåføren ser lurt på dem.

—Forsyn dere litt, da!

En tysk soldat ser opptrinnet, men lar det hele passere. Dermed får han kjeft av en kollega. Seinere kommer soldaten tilbake og betror seg til fangene:

—Det snakkes om at Churchill og Roosevelt er krigsforbrytere, men jeg synes nok det er andre krigsforbrytere også.

I et gammelt gutterom vil tyskerne ha ut et bord. Lettere sagt enn gjort gjennom den smale døra.

—Det er da merkelig at vi ikke får ut dette, det er da kommet inn?

De tyske soldatene klør seg i hodet, dytter og løfter til ingen nytte. Utenfor står Tor Jevanord, kommandert til å hjelpe dem. Året etter utkastelsen har 24-åringen blitt ferska i å ta imot slipp fra engelske fly. Nå sitter han på Grini, og for en stakket stund er Tor tilbake i nabolaget sitt.

—Det nytter ikke, det kommer aldri ut, sier han om bordet.

Tyskerne blir irriterte.

—Hvordan vet du det?

—Jeg er født på soveværelset innenfor her. Dette er mamma og pappa sitt hus.

Da blir de stille. Seinere må Tor likevel rote til hagen sin. Fylle på med stein, grave ei mørk flenge i det grønne så tyskerne kan legge en tunnel uten tak. Etter krigen fylles den igjen av jord, men hver vår samles stadig vannet i tunnelen under plenen og renner over i en stor foss.

—Den har utløp der nede over trappa nedenfor hekken, der trappa svinger, i hellingen bak flaggstanga, forklarer Berit Jevanord, enka etter Tor, i dag.

Mannen til Nanne kaller bare floden for «Jevanord Falls».

Nanne øver på turn i hagen. Grini-fangene i Jevanord-hagen klapper, og tyskerne ler. Samtidig står fangenes familier i nærheten, de later som historiene de roper hjemmefra er rettet til lille Nanne:

—Nå har Guri begynt på skolen og fått meget i stil!

Alltid den samme soldaten på vakt, alltid med et døvt øre til ropene som er høye nok til å nå fangene han skulle passe.

—Skal du ha bon-bon? Hvor gammel er du? Hvor høy er du? spør han Nanne, og vil vise fram bilder av familien sin.

Hun merker hjemlengselen på ham. Grubler, klarer ikke å få likningen til å gå opp i hodet sitt:

Han er jo så snill. Hvordan kan han være slem?

I hagene på Vækerøåsen dukker det også opp fanger. De settes til å bygge små hytter i nabohagen til Bernhard og oppe ved huset til familien Kran. På plankene forfatter de små hilsener.

«Send en hilsen når huset rives, håper jeg ikke er på Grini da», står det.

Og:

«I dag fikk vi litt tobakk. Da steg humøret.»

Bernhards mor går ned til vaktposten, spør om hun får gi fangene matpakker. Noen ganger er det «nein», noen ganger «ja».

—Det var forbudt. Om hun fikk ja, sto vaktposten med ryggen til og passet på opp mot gestapistene i huset, så de ikke skulle se. Til slutt endte dette med at min mor lagde cirka hundre smørbrød hver dag.

Snart har moren innledet et samarbeid med bakeriene i området for å ha nok smørbrød. Andre i nabolaget, som familien Kran borti gata, er vel så aktive. Tomme malingsspann skures rene og fylles med tran fra Lysaker apotek, for så å smugles tilbake til Grini. Ofte plasserer Bernhards mor leveransene sine under en ripsbusk inntil gjerdet nederst i hagen.

—Dette ble en fast rutine. På baksiden av der garasjen er nå, sto et tørkestativ. Hvis det var noe vi skulle ha levert til fangene, hengte vi opp et hvitt laken. Da visste de, forteller Bernhard.

Otto kommer iblant inn i gestapistenes hus, hvor det jobber norske hushjelper.

—Vi syntes ikke at hushjelpene akkurat var høymoralske som tok jobb hos gestapister, men de var snille og hyggelige, og stakk til oss litt poteter og brød.

I hagene tenner fangene bål og griller poteter. De blir litt sotete, men smaker utmerket. Mens de holder på, vinker en av vaktene Otto bort til seg. Otto blir engstelig.

—Hva skal han ha tak i meg for?

Men vakten peker opp mot Vækerøåsen.

—Ser du det huset der borte?

Det viser seg at tyskerne er fullt klare over matpakke-smøringen, og snart er Otto utsendt på matpakkehenting — en til ham, en til soldaten. Over hele nabolaget smøres og smugles det til ulike hager, enkelte ender selv på Grini for matpakkeleveransene.

Vesle Bernhard får liten glede av matpakkene. Han rasker til seg det han kan av svenskesuppe på skolen, men er likevel underernært. Løper rundt i nabolaget med skrøpelige sko av papirhyssing og trebånd. Sålen er et slitt stykke tre. Noen netter drar han ut på tokt med kompisene.

—Vi var jo en gjeng lømler som skulle finne på noe, vi og. Vi lå gjerne over hos hverandre, hadde hytter i hagene og var nokså fri om natta. Da gikk vi og kappet ledningene fra radiostasjonen som de hadde hengt i trærne. Dette var en forferdelig plage for tyskerne. Til slutt måtte de flytte dem opp på telegrafstolpene, for der kunne vi ikke komme opp.

Bernhard er ikke alene om rampestrekene. Ungene på Furulunden er lært opp til å ikke hjelpe fienden. Kommer det en ridende patrulje med tyske soldater og spør om veien, blir de alltid sendt motsatt vei.

Litt lenger borte i Vækerøåsen bor Poju Stephansen, ett år eldre enn Bernhard og sønn av en kjemisk ingeniør. Han blander kaliumklorat, svovel og aluminiumspulver til krutt, heller på en melkeflaske og beveger seg ned til trikkeskinnene sammen med kameratene.

—Vi måtte snike så vi ikke ble oppdaget, det ble vi flinke til. Da kunne vi helle én haug på toppen av skinna, en ny haug en meter lenger bort og så en haug der og en haug der. Da trikken kom, sa det «BANG! BANG! BANG! BANG!», det hørtes ut som et maskingevær. Det kom masse tyskere for å undersøke, og da gjaldt det å være langt vekk.

For adrenalinjegeren Poju er ikke krigen bare vond.

—Det å være guttunge under krigen, det var jævla spennende. Samholdet mellom oss på Vækerøåsen var enormt. Alle ble venner, alle gjorde hva de kunne for de andre.

Vel, nesten alle. I nabolaget finnes familier som støtter NS etter invasjonen. Noen av barna er jevngamle med Poju. Før har de lekt sammen. Nå er de på hver sin side av krigen.

—Barna ble innlemmet i hirden og hadde uniform. De ble mobbet. Om de kom gående, stoppa vi dem og plaga dem litt. Så sladra de. Det endte en gang med at min mor og far ble innkalt på teppet hos den familien. De trua oss med å arrestere mor og far om de ikke greide å holde skikk på oss, at vi ikke fikk si «jævla hirdgutt» og «jævla nazist» til dem når det var en krangel, forteller Poju.

—Det var ganske skremmende å se mine foreldre stå rett og høre på han typen kjefte. Sånt kan man aldri komme over, egentlig.

Nanne er på vei hjem når hun ser dem. En skokk tyske soldater, oppstilt på trappa til huset. En av dem snakker norsk, han står med Sigrid, Nannes mor.

—Nå tar vi huset her.

Det må pakkes, ryddes, tømmes. Bare gardinene skal være igjen. Sigrid syr korssting rundt et osteklede og henger det opp i stedet. Neimen om tyskerne skal få gardinene hennes.

—Jeg var vettskremt, men jeg tror de var litt vennlige mot mamma, altså. Vi skulle ut på bare tre uker, forteller Nanne.

Mens de gjør seg klare til å dra, ser Nanne venninnene komme gående oppover plenen. De har små kurver i hendene.

Tyskerne er vennlige mot gravide kvinner, kjører Nannes mor ned til leiligheten de er tildelt i Behrens gate på Frogner.

—Det viste seg at det var skutt en i hjemmefronten der. Det var ennå flekk på gulvet, han hadde forsøkt å rømme ut kjøkkenveien.

Familien lever med en isfront. Da de nye naboene fikk se Nannes mor komme rullende med tyskerne, antok de med en gang at hun og mannen var tyskervennlige.

—Når det var luftangrep og vi måtte ned i kjelleren, satt alle med ryggen til oss. De var forferdelige.

Om natta drømmer Nanne at hun kommer hjem. Når hun ser huset sitt, er det bare en stor askehaug.

En dag Bernhard kommer hjem fra skolen får han sitt livs sjokk. Tre Gestapo-offiserer lukker opp døra. «Nå er toget gått», tenker han. Men offiserene er bare der for å få servert kaffeerstatning og slå av en prat. Bernhards mor kunne komme i prat med tyskerne iblant.

—Hun fortalte at vi hadde familie i Tyskland, og ville gjerne vite hvordan det var der under krigen. Da fikk hun beskjed om at «nei, det vet ikke vi heller».

Flere familier begynner å luke seg nedover i hagen til familien Thams for å få kontakt med fengslede ektemenn og venner i hagen til nummer fem. Ikke alle får lov, familien må se folk an.

—Det var en kar, han skulle spørre om å få levert en matpakke, forteller Bernhard.

—Da spurte min mor hvor han kom fra, og han fortalte at han var ansatt i departementet. Da sa min mor «beklager, jeg driver ikke med den sorten». Hun regnet med at en mann som var ansatt i departementet under krigen ikke hadde rent mel i posen.

Det er nervøse dager. Bernhards far driver med hemmelige aviser, og har en koffert liggende skjult i huset. En offiser som kommer på besøk tenner seg en røyk og kaster fyrstikken i kaminen, uvitende om at han svir av mengder med hemmelig korrespondanse i samme slengen. Fangene tar til å hoppe over gjerdet og snike seg inn i stua til familien for å møte sine kjære.

Når vinteren og snøen ankommer, begynner en sti å formes i snøen mellom nummer fem og nummer sju.

—Da måtte min far si stopp, det turte han ikke.

Trikkestoppet på Furulunden er nedlagt etter at tyskerne tok Stangelandgården, så trikken ruller bare rett forbi. Iblant tar Nanne likevel trikken opp til Sollerud for å se hjemmet. Alt er så annerledes med piggtråd og ødelagte hager.

Livet i Behrens gate blir lettere etter at de får besøk av slakter Eriksson. Han står i oppgangen og utbasunerer sin høylytte frustrasjon over familiens situasjon.

—Men stakkars fru Eriksen! Du som måtte flytte fra det nyyydelige huset ditt og bo her? Nei, men så tragisk dette er!

Oppover i etasjene hører Nanne det gå i dører — klikk, klikk, klikk, klikk — hos alle naboene.

—Da hadde de stått og lyttet. Varebilen til slakteren var ikke kjørt før de kom strømmende, alle sammen. Og de var så snille, kom med babyjakker til mamma med den store magen. Det var en rar opplevelse, sier Nanne.

Hun blir kjent med ei jente hvis mor er husholderske for tyskerne i huset de måtte forlate. De to jentene går oppover plenen og ser ingen tyskere. I stedet blir de møtt av en stor schæfer, en sånn som finnes utenfor de fleste av de tyskokkuperte husene nå. Den bjeffer rasende. Lenka dens skal bli hengende igjen langt inn i neste årtusen.

—Jeg hadde en sånn vondt-i-magen-følelse, for det var noe som var helt galt.

Innenfor ser hun seg rundt, målløs. Hjemmet har aldri vært så nydelig. Fantastiske malerier med kjempetykke gullrammer, og teppe etter teppe av fineste kvalitet, det meste stjålet fra jødefamilier.

—I sikkert fem til ti år etter krigen kom det jødiske familier som ville inn, og pappa ba dem inn så de skulle se at vi ikke hadde noe som tilhørte dem.

Nanne kommer hjem til foreldrene. De spør og spør. Hvordan var det? Hvordan så det ut?

Om nettene fortsetter Nanne å drømme det samme marerittet. Askehaugen og tomheten.

—Nå er jeg 77 år, og ennå ser jeg den drømmen der.

Nyttårsaften 1944 er en klar vinterdag. Poju er hjemme og ser britiske Mosquito-fly komme lavt inn over Oslofjorden. Poju, som seinere blir jagerflyger selv, ser bombene falle mot Gestapo-hovedkvarteret Victoria Terrasse. Røyk og flammer stiger opp.

—Jeg var ellevill, tenkte at dette var jævla gøy. Nå tar de igjen!

Ingen av bombene treffer der de skal. Hovedkvarteret får bare mindre skader, men en fullsatt trikk går i fillebiter. Hus blir til pinneved. 27 tyskere omkommer, 78 nordmenn. Bombene skiller ikke mellom venn og fiende. Og Furulunden står for tur.

Norsk etterretningstjeneste har kastet sitt blikk på nabolaget, som huser stadig flere Gestapo-ledere i takt med at virksomheten flyttes dit fra Victoria Terrasse.

De får øyne på innsida av Stangelandgården. Det er en peisestue for offiserer der nå. Kontorer. Arkitektkontor. Telegraf. Til og med kasino og spisested for fastboende gestapister. Og et arkiv. En smed som hadde jobbet der, fortalte i avhør:

«En gang jeg arbeidet der inne, spurte jeg for moro skyld om de hadde navnet mitt i kartoteket. De fant straks fram mitt kartotekkort. Vedk. kunne på grunnlag av kortet fortelle hvor jeg hadde arbeidet helt siden 1941. Likeså kunne vedk. fortelle hvor jeg hadde bodd i denne tiden. Jeg hadde den gangen aldri vært ettersøkt av tysk politi.»

Etter flere anbefalinger går det den 2. april 1945 et brev, stemplet «STRENGT HEMMELIG», fra den norske etterretningstjenesten til Forsvarets overkommando i England:

«F.O. II tillater seg å forespørre om F.O. vil bifalle spørsmålet om bombing av FURULUND. Et angrep måtte eventuelt foretas sent om aftenen eller tidlig om morgenen for å være sikker på at ingen av de norske fangene er til stede.»

Natt til femte mai 1945 tenner tyskerne et bål på plenen i Vækerøåsen 5. Likeså nede i Stangelandgården. Bernhard skjønner at noe er i gjære. Hele kasser med dokumenter står i lys lue, flammende papirer flyr rundt i lufta. Dager og netter går slik. Ingen bevis skal være igjen. I Jevanord-huset bruker tyskerne støvlene for å slå i stykker porselensvaskene en etter en.

Natt til 8. mai tar noen russiske SS-folk på Solbakken seg en durabelig fest, skyter en SS-offiser de ikke liker og fester videre.

Tyskerne kaster seg i biler og flykter i nattemørket, forkledd som alpejegere. Fehlis og 72 menn forskanser seg i Porsgrunn, men omringes. Han overgir seg, men ber om en time til å få orden i troppene. Når de norske styrkene går inn har Fehlis allerede tatt gift og skutt seg i tinningen.

Fienden har etterlatt Furulunden som en spøkelsesby. Tomme villaer står vidåpne, og Bernhard, nå 12 år gammel, løper rundt med kompisene på denne nye lekeplassen. Finner forlatte frokoster og rekvirerte radioer. Tredimensjonale kartmodeller av Furulunden, komplette med soldatfigurer.

—Vi kom blant annet til et hus nede på Furulunden, det er revet nå, og det var rett og slett et ammunisjonslager. Vi fant både dynamitt og forskjellige typer lunter.

På tur rundt i det frigjorte nabolaget møter Poju noen gutter fra Heimevernet.

—Jeg fikk utdelt en mauserrifle og ble med inn i bunkeren bak Stangelandgården. Det var spennende, å få gå med disse gutta som var mellom 20 og 30.

Inn gjennom fem centimeter tjukke panserdører går han, 13 år gammel og bevæpnet. Det første han legger merke til, er dette blålige lyset som alt ligger badet i. Smale ganger og store rom, sovesaler og sambands-stasjon, proviantlager og våpenlager.

—Lyset var ikke slukket. Det var lysrør, men mye mer blå, det hadde vi aldri sett før. De finner ingen tyskere, men kommer over maskiner for å sende kodemeldinger.

—De var senket i syre. Alt som var der, falt fra hverandre.

Sommeren 1945 bor Nanne på Nesodden. Faren reiser i forveien for å ordne eiendommen, og så kommer dagen da de skal hjem.

—Å gå oppover den veien igjen — hjemme! Det var en fantastisk følelse å komme tilbake til huset sitt, sier Nanne.

—Det var et velkommen-flagg, og pappa drev og ordnet i hagen og stelte. Det var et hull han stadig la jord på, men den bare sank ned. Til slutt bestemte han seg for å grave. Han var vettskremt, og fikk broren sin til å stå og se på fordi han var så redd for å finne masse lik nedi der. Så var det bare noe gammelt skrap.

Den normale tilværelsen er på vei tilbake, men det er vanskelig å gi helt slipp etter fem år med rampestreker. Oppe på gutterommet sitt leker Poju med et maskingevær. Ved siden av står en kasse full av panserbrytende ammunisjon. Han drar i avtrekkeren, geværet knatrer ut vinduet. Han hører kulene rikosjettere fra en stor stein nederst i hagen og ut i skogen. Så kommer moren inn bak ham, irritert:

—Er det nødvendig å bråke så jævlig?!

magasinet@dagbladet.no

Kilder: Jan Cato Stangeland, Inger Johanne Fürst, Hans Backer Fürst, Poju Stephansen, Berit Jevanord, Irja Trøften, Trine Faye-Lund, Petter Falck Vennemoe, Øyvind Rødevand, Otto Borchgrevink, Jan Høeg, Katrine Naustdal, Dag Gjestland, Norsk Hjemmefrontmuseum, Oslo Byes Vel, NRK, «Sollerud gård og Sollerud Vels historie» utgitt av Sollerud Vel i 1946, «Bestum» utgitt av Bestum Vel i 1948, Store norske leksikon på nett, «Det var her det skjedde» utgitt i 2010 av Ottar Samuelsen.
furulunden

NAZIBØKER: Etter krigen fant familien Vennemoe flere bøker etter tyskerne som hadde bodd i huset deres. Denne billedboken tilhørte Heinrich Fehlis og forfektet arisk fortreffelighet i Norge. Inni står følgende dedikasjon: «SS-standortenführer Fehlis i ekte kameratskap og kampfellesskap». I soldathåndboka (hvis eierskap er uvisst) står korte notater om «brev fra Frida» og besøk på Bislett for å se på skøyteløp.