ANMELDELSE: Året er 1994, de fleste nordmenns øyne er rettet mot OL på Lillehammer, men noen velger å fokusere på de grå murene langs Oslo Østs T-banelinjer. Deriblant bokas hovedperson, Fredrik, som undertegner med «Deks» og Victor, som kaller seg «Senc».

Etter at Fredriks foreldre skiller seg, flytter han og moren til Groruddalen, hvor han møter Victor. Ikke bare deler de interessen for graffiti, hasj og hip hop, de er også hypp på samme dame, Victors kjæreste Camilla.

Fredrik og Camilla går i samme klasse på videregående, mens Victor har droppa ut og bedriver tiden med å deale hasj og tagge. Etter hvert tar disse interessene mer og mer over for Fredrik også, noe som naturlig nok byr på problemer.    

Stilsikre «nybegynnere»

Journalist, tegneserieekspert og forfatter Øyvind Holen samarbeider i «Drabant» for tredje gang med Mikael Noguchi, som er illustratør og grafisk designer for dataspill. De to første bøkene dreide seg også om hip hop-kultur, men dette er den første tegneserien deres. Tross nybegynnerstatusen er det lite amatørmessighet over dette prosjektet.

Det er tydelig at de begge har inngående kjennskap til kulturen de skisserer. Jeg vokste opp ikke langt fra Stovner og kjenner meg godt igjen i miljø og sjargong. Dialogen er grov, men realistisk. Den kunne likevel vært litt mindre direkte oversatt, å lese alle «da»-ene og «ass»-ene til ungdom er enda mer enerverende enn å høre dem.  

Form og farge

Noguchis tegnestil passer perfekt til hip hop-estetikken de to tematiserer, og han skiller seg ut i den norske serieskaperfloraen. De ekspresjonistiske ansiktsuttrykkene og følelsesutbruddene har noe manga-inspirert over seg, samtidig dukker klassiske amerikanske superheltserier og Jamie Hewletts Gorillaz-band opp i tankene.

Et annet pluss er at alle sidene er smakfullt fargelagt av Joachim Barrum. Når Fredrik tar ecstasy, endres også fargene og tegningene. Slik skapes et forfriskende brudd med jordfargene som dominerer resten av boka.  

Brå slutt

Etter å ha bygget opp en forrykende handlingskurve, blir slutten av fortellingen dessverre en nedtur. Handlingen brytes tvert og prematurt av på en side, for så å etterfølges av en epilog som ikke oppsummerer det tapte tilfredsstillende.

Det er et lite ran mot leseren, og kan bare gjøres godt igjen med at de lager en oppfølger.