ANMELDELSE: Hvordan begynner den norske 00-tallslitteraturen? Kanskje det begynner med en mann som griner.

En uhåndterlig slåpe av en fyr som «hver dag må tilbringe noen langdryge timer ved kjøkkenbordet for å grine».

Han er Thomas Olsen Myrbråten, fortelleren i Thure Erik Lunds roman «Grøftetildragelsesmysteriet», og i de første linjene i boka sitter han på kjøkkenet sitt med «overkroppen ut over bordet» og hulker så det rister.

Litteraturens forandringer

«Grøftetildragelsesmysteriet» utkom i 1999. Ingen visste da at Myrbråtens maniske oppgjør med kulturvernsektoren (av alle ting) skulle bli begynnelsen på en sentral romansyklus i det neste tiårets norske litteratur.

Men anmelderne var enige om at dette var noe nytt: «Dypt original i sin bisarre retorikk», fastslo Øystein Rottem her i Dagbladet.

Siden har det gått tretten år. Den som plukker opp «Grøftetildragelsesmysteriet» i dag, vil — som Ane Farsethås oppmerksomt påpeker i sin nye bok— oppdage at romanen virker langt mer logisk og lettlest enn da den kom. Hvorfor er det sånn?

Er det litteraturen selv som forandrer seg, og underveis lærer oss å mestre lese- og tenkemåter som før virket merkelige?

Eller er det virkeligheten som langsomt kommer i takt med litteraturen, slik at fortidas surrealisme alltid risikerer å bli til dagens realisme?

Manndomsprøven

Spørsmål som dette melder seg stadig under lesningen av Ane Farsethås' «Herfra til virkeligheten». Dessverre uten at boka gjør noe systematisk forsøk på å besvare dem.

I et knapt tiår nå har Farsethås vært landets viktigste skjønnlitterære kritiker. For alle viktige norske skjønnlitterære kritikere finnes det tilsynelatende kun én stor manndomsprøve: den boklange oppsummeringen av tendenser i den norske samtidslitteraturen.

Nå er det endelig Ane Farsethås' tur. I «Herfra til virkeligheten» har hun samlet en serie kloke analyser av et utvalg nyere norske forfatterskap, fra Abo Rasul til Karl Ove Knausgård. Lesningene demonstrer både overblikket og den skuddsikre dømmekraften som gjør Farsethås så god.

Likevel dunker teksten hodet i den bjelken vi kaller historien.

Hvorfor skrive om akkurat dette? Hvorfor skrive om akkurat dette akkurat nå? Hva er forholdet mellom samtidslitteraturen og samtida? Og hvordan påvirker de to eventuelt hverandre?

Røde linjer

Forordet her er en utsøkt studie i unnvikelse av disse spørsmålene.

Tekstene er bare «en samling undersøkelser», «noen linjer», «stemmer i litterær samtale», «punktvise nedslag», «en rød tråd av spørsmål», utvalgt i et «con amore-perspektiv», uten å «skjele til representativitet»: «Denne boken forsøker ikke å fastslå hvordan virkeligheten er, men hvordan den fremstilles, formuleres og fortolkes i litteraturen.»

Ok. Så enkelt var det. Noen som fikk veldig lyst til å lese videre?

Forsiktige kritikere

Motviljen mot å forfølge spenningspunktene i forholdet mellom tekst og verden gjør boka nokså retningsløs.

Alle disclaimerne målbærer samtidig en overraskende mangel på ambisjon både på litteraturens og kritikkens vegne.

Slik kaster også de et paradoksalt lys over den intense «virkelighetslengselen» Farsethås finner i den norske samtidslitteraturen. Kanskje alle disse fiksjonens hemninger og sperrer også er et spørsmål om institusjonens forsiktige lesemåter?

Vel er Thomas Olsen Myrbråten i «Grøftetildragelsesmysteriet» en typisk moderne «hjernehelt», fengslet i sin egen selvrefleksjon. Men han gråter i alle fall — over «verdens elendighet». Og «når det er på det aller sørgeligste, er det ikke jeg som gråter, men verden, verden som gråter i meg.»