ANMELDELSE: Hovedpersonen i Øyvind Torseters bildebok «Hullet» flytter inn i ny leilighet i en blokk midt i byen.

Men noe er feil: Det er et hull i leiligheten. Og det flytter på seg.

Uten tekst

Det vil si — egentlig står hullet konstant stille. Det er stanset gjennom hele boka og utgjør et fysisk kikkhull. Det er perspektivet i tegningene som endres, og som gjør at hullet flytter på seg i fortellingen: Fra kjøkkenveggen, til baderommet, til gulvet, helt til den navnløse mannen tror han har fanget det i en pappeske. Men da følger det ham rundt i byen.

Hullet er et fremmedelement i et strømlinjeformet bybilde. Samtidig finnes det ikke noe mer forutsigbart i hele boka - fast plassert, som det er, i midten av hver bokside.

Boka er uten tekst, med unntak av noen få snakkebobler, skilt og lignende. Ganske små barn vil kunne ha moro av å finne igjen hullet i de ulike oppslagene, og le av vår helt som strever med et absurd problem.

Stilren og lekker

Men dette er en allalderbok. Den humoristiske og surrealistiske historien er lett Kafka-aktig, og minner også litt om Shaun Tans bildebøker, selv om bildene er svært annerledes. Den gamle barne TV-serien «Streken» er også en nærliggende referanse.

Strektegninger kombinert med noen få fargesterke felter gir et stilrent og lekkert preg. Boka ligner en tegneserieroman der hvert oppslag er som en forstørret tegneserierute. Med få detaljer trekkes oppmerksomheten mot enkle poenger på hver bokside. Det gjør fortellingen kjapp å lese og lett forståelig, både for små og store.

Samtidig åpner den for mange spørsmål, både konkrete og abstrakte, og inviterer til flere gjennomlesninger.

Godt at sidene er tjukke og solide — dette er ei bok som raskt kunne blitt bladd i stykker.