Da jeg vokste opp, satt faren min ofte i kjellerstuen med et par hodetelefoner koblet til Tandberg-recieveren. Lyden av Mozart eller Count Basie var så vidt hørbar for oss andre, for Sennheiser HD414-hodetelefonene i grå plast med enkle skumgummiputer var et såkalt åpent design, der elementene ikke er lukket inne i en klokke som omslutter øret.

Dengang som nå var den enkleste, rimeligste og mest nabovennlige veien til store musikkopplevelser å sende lyden rett i ørene.

HODETELEFONER gir ikke samme romfølelse og tredimensjonalitetet i lydbildet som et godt stereoanlegg, og den fysiske dimensjonen ved høyttalere som flytter luft mangler. Likevel kan lytteopplevelsen bli mer intens, nær og detaljrik enn de fleste noen gang opplever fra stereohøyttalere.

Amerikanerne kaller det head-fi, en form for musikklytting som har fått ny fart med den digitale musikkrevolusjonen. Den rimeligste løsningen er å oppgradere ørepluggene til din smarttelefon eller iPod, eller legge litt mer i et par ordentlige, lettdrevne hodetelefoner for bruk med strømsvake bærbare spillere. Noen klinker også til med en liten. bærbar hodetelefonforsterker. Med en slik «fyrstikkeske» i lomma kan du ta stueklokkene med ut på gata.

Men det er en god idé å ikke gjøre andre ting når du lytter til musikk.

PC- og nettverksbaserte musikkløsninger gjør at mange allerede har «stereoanlegget» på skrivebordet eller på laptopen i sofakroken. Da er veien kort til personlig hi-fi-meditasjon. Med et par hodetelefoner av bra kvalitet, og eventuelt en hodetelefonforsterker koblet til PC eller nettverksspiller, har du løst inngangsbillett.

Og for all del: du trenger ikke kjøpe hodetelefoner designet av rapstjerner. De har gjerne en frekvenskurve som en hengekøye, med mye bass og diskant, men heller lite i midten.

DEN SISTE TIDA har jeg levd med ett par fornuftig prisede hodetelefoner, og ett par totalt ufornuftige. Begge er amerikanske, og nye på det norske markedet. Hifiman HE300 koster 1995 kroner, mens Audez'e LCD3 er helt oppe i stratosfæren med en prislapp på 16900 kroner.

Den gode nyheten for alle med begrenset budsjett er at begge kan gi store musikkopplevelser. Den dårlige er at det likevel er en klar sammenheng mellom pris og kvalitet.

Jeg har lyttet til alt fra Wimp og Spotify til høyoppløste 24 bits FLAC-filer, via en Burson HA-160D kombinert hodetelefonforsterker, digitalomformer og forforsterker til 9500 kroner, og en langt rimeligere Pro-Ject Head Box II hodetelefonforsterker til 1195 kroner. Det følgende er subjektive lytteinntrykk, så lesere i segmentet som krever dobbel blindtest og vitenskapelig etterprøvbare testdata får ha meg unnskyldt. Først litt om elektronikken:

AUSTRALSKE Bursons alt-i-ett-løsning er ekte high end; en kompromissløs konstruksjon i solid aluminium med fem separate strømforsyninger, spesialbygde transformatorer som skal sikre minst mulig støy i konstruksjonen, og høy kvalitet i alle ledd. Digitalomformeren ga et stort løft til lyden fra min Squeezebox netterverksspiller, helt på nivå med det beste jeg har hørt fra rene digitlalomformere i samme prisklasse. Som hodetelefonforsterker er dette også noe av det aller beste jeg har vært borte i, med unntak av noen fryktelig dyre rørgreier.

Lyden er transistorelektronikk på sitt beste: Ren, støyfri og kildenøytral, uten å være kald.

Pro-Jects Head Box II er en langt enklere og rimeligere konstruksjon, og det høres. Den leverer ikke helt samme oppløsning, dynamikk og romfølelse. Det den likevel gjør, er å gjøre det mulig å bruke mer tungdrevne hodetelefoner med et godt lydmessig resultat.

HJEMME HOS MEG har et par nær 20 år gamle Grado SR60 alltid vært referansen for rimelig, god hodetelefonlyd fra både stereoanlegg og bærbare dingser. I dag koster den oppgraderte SR60i en snau tusenlapp. Sammenliknet med Gradoene virker Hifiman HE-300 med sin design- og materialkvalitet som et produkt til fem ganger prisen, selv om de altså bare koster det dobbelte. Rett ut av esken låter de mer avslepent enn Gradoene i diskanten og en anelse tilbaketrukket i mellomtonen. Samtidig imponerer de med en hel annen basskvalitet, for ikke å snakke om hvor mye bedre de store, mykt polstrede klokkene sitter på ørene. Nesten like lettdrevne som Gradoene er de også, men du får ikke all verdens lydtrykk når du kobler dem rett i smarttelefonen.

Etter en del timers spilling begynner HE-300 å åpne seg, og det blir etter hvert åpenbart at jo, man får mer lyd for to tusen kroner enn for tusen. Men ikke dobbelt så mye.

HVA SKJER SÅ om man er blant de få priviligerte som ser seg i stand å bla opp 16.900 kroner for en hodeltefon?

En hel del, for å si det forsiktig.

Audez'e LCD-3 er über high end, et luksusprodukt med klokker kledt i eksklusivt, mykt lammeskinn og eksotisk treverk. Konstruksjonen er planar-magnetisk, en nær slektning av såkalte elektrostater. Høyttalerelementet er en tynn metallfilm som sitter mellom magneter som dytter og drar.

Når det gjøres så riktig som her, er resultatet en lydgjengivelse så dynamisk, realistisk og glassklart gjennomsiktig fra topp til bunn at man skjønner at dette må koste.

DU OPPDAGER ting i musikken din du ikke ante var der, og best av alt: Informasjonsoverfloden leveres med generøs musikalitet snarere enn klinisk nøytralitet.

Et par Sennheiser HD-800 til halve prisen er nok mer brutalt avslørende og mer komfortable enn de gigantiske Audez'ene, og det er mulig at de aller dyreste elektrostathodetelefonene fra Stax kan være enda bedre i diskant og mellomtone, om ikke i bassen.

I min lytteerfaring er dette likevel det nærmeste jeg har kommet konsertsalen med et par klokker på hodet. Som far, så sønn.