Oslo, 11. juni 2008. Endetiden er nær. På Eidsvolls plass har det samlet seg en gruppe demonstranter. Like ovenfor, bak de tjukke veggene til Stortinget, stemmer de folkevalgte akkurat nå over den nye ekteskapsloven. Ikke mye drama der — utfallet er allerede kjent. Men utenfor hisser protestantene hverandre opp ved å holde appeller: Hvis de lovgivende organer godtar loven som likestiller heterofile og homofile ekteskap, vil det true religionsfrihet, demokrati og menneskerettigheter. Ja, selve fundamentet for samfunnet vil ødelegges. Et samfunn som alminneliggjør og likestiller homofilt samliv med heterofilt, kan ikke overleve.

Palm Springs, California, i slutten av mai 2012. Ettermiddagssola bader ørkenlandskapet i gyllent lys, og termometeret viser 36 grader pluss. Men lufta er tørr, så det er ikke plagsomt varmt. Den konstante vinden, som får rotorbladene i den enorme vindmølleparken ved inngangen av dalen til å rotere dovent, gjør også sitt. I hovedgata Palm Canyon Drive er det tilsynelatende ingenting som skiller denne byen fra andre byer i Coachella-dalen. Menneskene som rusler gatelangs eller nyter en ettermiddagsdrink under dysene som fyller lufta med ørsmå, kjølende vanndråper, ser til forveksling ut som mennesker andre steder.
 Men Palm Springs er noe helt for seg selv. I USA. I verden. Det handler ikke om at byen regnes som fødestedet for amerikansk modernistisk arkitektur, eller at deler av den er nærmest som et levende museum å regne. Det dreier seg om noe helt annet.

—Noen sier femti prosent av befolkningen, andre sier førti. Jeg er faktisk ikke helt sikker, slikt er vanskelig å måle nøyaktig, sier borgermester Steve Pougnet.
—Men en ting er sikkert: Det finnes neppe noe annet sted i verden med høyere konsentrasjon av homofile.
 49-åringen er inne i sin andre periode som borgermester. Da han ble gjenvalgt i fjor, fikk han nesten 70 prosent av stemmene. Det er han naturligvis stolt av. Han er også stolt av å ha satt to barn til verden, sammen med sin ektemann Christopher Green — og godt hjulpet av en surrogatmor.
—Det var en stor sak at en folkevalgt gjorde noe sånt. Vær sikker! Men jeg har ikke fått en eneste negativ reaksjon. Ikke én eneste.
Pougnet gjør lite for å rokke ved bildet av Palm Springs som et idealsamfunn. Hatkriminalitet, et stort problem i mange amerikanske byer, er ifølge borgermesteren praktisk talt ikke-eksisterende her. Det brukes flittig i markedsføringen av byen.
—Vi har gjort en rekke målrettede framstøt. Sørget for at folk vet at dette er en by der du åpenlyst kan vise din kjærlighet, uten å frykte for konsekvensene. Det har virket.
Ifølge borgermesteren slet byen økonomisk før homofile og lesbiske begynte å kjøpe eiendommer og virksomheter her. Dårlige tider gjorde at ultraelegante boliger tegnet av amerikanske arkitekter som Albert Frey og Richard Neutra ble solgt til spottpris. Stilbevisste homser og lesber fikk seg et stykke klassisk ørkenmodernisme billig — og de fastboende opplevde at byen deres kunne blomstre igjen, kanskje kunne den til og med nå de samme høydene den hadde på midten av forrige århundre? De tidligere skeptiske og konservative beboerne ble betydelig mer vennlig innstilt. Og langt mer tolerante.
—Det hadde en vanvittig effekt. Og det påvirket helt klart forholdet mellom det streite og det skeive miljøet i byen, sier Pougnet.
—Ligger det et problem i at andelen homofile kan bli for stor?
—Det tror jeg ikke det er noen reell fare for. Dette vil jevne seg ut på et punkt. Det vi ser nå, er at også yngre, streite par bosetter seg her i større grad enn før. Men økningen er fremdeles størst blant homofile. Den har nærmest eksplodert i løpet av de siste fem åra.
—Er det noen tegn på stagnasjon nå?
—På ingen måte. Det øker stadig.

Det hele begynte før midten av forrige århundre. På grunn av beliggenheten nær Hollywood, det stabile klimaet og bystrukturen — de aller fleste eiendommene har høye murer rundt seg — var Palm Springs det perfekte stedet for filmstjerner som ville dyrke privatlivet. Men har dette noen sammenheng med byens popularitet blant homser og lesber i dag?
—You bet!
David Wallace, forfatteren av boka «A City Comes Out — How celebrities made Palm Springs a gay and lesbian paradise», er ikke i tvil.
 —Hollywood har alltid vært dominert av homser og lesber. Det ligger i bransjens natur. Den gang, som nå, var mange av de store idolene homofile. Mange av dem var gift, og noen hadde til og med barn, men her kunne de leve ut sin sanne natur uten å bli avslørt. Slik la de grunnlaget for Palm Springs som et sted der homser og lesber fremdeles bosetter seg, sier han.
I boka hevder han at størrelser som Greta Garbo, Katharine Hepburn og Cary Grant — som aldri innrømmet noen form for dragning mot sitt eget kjønn — var kjent for å leve ut den mindre kjente siden av sitt liv i ørkenbyen. Likeledes var kjekke karer som Rock Hudson, Anthony Perkins og Tab Hunter — som etter hvert kom ut av skapet — glade i Palm Springs.
—Hvordan takler den streite delen av befolkningen alle homsene og lesbene her nå?
—Overraskende bra. Jeg har bodd her i mange år, og toleransen er reell, sier han, smiler skrått og gjentar borgermester Pougnets påstand om at de gamle beboerne egentlig ikke har noe valg: Vil man overleve økonomisk i Palm Springs, må man være tolerant.
—Men samtidig, når folk blir vant til å se homser og lesber til hverdags, blir kjent med dem og oppdager at de er akkurat som alle andre — på godt og vondt — forsvinner fordommene av seg sjøl.

I et velstriglet og stille boligområde i utkanten av byen bor Bob Paull (78) og kjæresten Paul Padilla (62). De bor i et slikt hus som kan heises opp på en lastebil og kjøres av gårde. Bob kom hit, med hus og alt, for ti år siden. Den pensjonerte elektrikeren hadde bodd mesteparten av sitt liv i Wisconsin i Midtvesten, som ikke er kjent for sin tolerante holdning overfor homofile. Hele livet hadde han gjort det som ble forventet av ham. Han hadde giftet seg og oppdratt to barn sammen med sin kone. Men etter tretti år var det slutt.
—Da jeg kom til Palm Springs, skjønte jeg at dette var stedet for meg. Det føltes helt riktig. Allerede dagen etter jeg kom, bestemte jeg meg for å bli. Her var det ingen som snek seg rundt i skyggene og var skamfull over å være seg selv, sier han.
Tre dager etter ankomst stakk han innom et møte for «Senior Men». Der møtte han den 16 år yngre Paul Padilla. De to oppdaget at de hadde mye felles. De er begge ihuga supportere av basketlaget LA Lakers — og har begge levd et liv i skjul.
—Jeg har også oppdratt to barn, og har vært gift med den samme kvinnen mesteparten av mitt liv, forteller Paul, som fram til han ble pensjonist nylig jobbet innen finansnæringen.
—Du er fremdeles gift?
—Ja, jeg er fremdeles gift. Jeg har to hjem her, et som jeg deler med Bob, og et som jeg bruker når min kone er på besøk.
—Hva synes din kone om det?
—Hun har heldigvis aldri vært homofob. Da jeg fortalte henne sannheten — at jeg alltid hadde vært homofil — reagerte hun veldig rasjonelt. Hvorfor skulle det ødelegge vårt forhold? Hvorfor skulle det rive ned alt vi hadde bygget opp sammen gjennom hele livet? Hun er en fantastisk kvinne, et fantastisk menneske. Og hun liker til og med Bob, sier han og blunker til kjæresten.
—Opplever dere Palm Springs så tolerant som mange påstår?
—Fordommer er til for å brytes ned. Jeg har sett det sjøl, mange, mange ganger, at streite folk som kommer hit veldig fort mister fordommene de hadde med seg¸ sier Paul.
Bob nikker og smiler.
—Palm Springs har en slik effekt på folk.
Bob forteller at han jobber litt som danseinstruktør. Da han begynte med det, hadde han to partier: Streite på onsdager, homser og lesber på torsdager. Etter en stund oppdaget han at folk møtte opp på de partiene som passet best i timeplanen deres, uavhengig av legning. Da valgte han å slå partiene sammen.
—Det føltes kunstig å ha to partier, spesielt i en by der de aller færreste bryr seg om seksuell legning.
—Er Palm Springs et bilde på framtidas idealsamfunn?
—Det vet jeg ikke, men jeg er helt sikker på at hvis vi skal klare å leve fredelig sammen i framtida, må vi alle være mer tolerante, både når det gjelder kjønn, rase, religion og legning, sier Paul.
Bob nikker.

Det store problemet for Palm Springs som by den høye snittalderen. Over seksti prosent av de om lag 50.000 fastboende er eldre enn 45 år, og gjennomsnittet var i 2010 på godt over 50. Borgermester Pougnet og resten av bystyret er klar over det. Hvis de vil at Palm Springs skal bli noe mer enn en partyby for tilreisende i helgene og en pensjonistby resten av uka, må noe gjøres for å lokke yngre folk til å bosette seg her. Det gjøres også. Så nå satses det kraftig på turistnæringen, nye hoteller og restauranter åpnes for å tiltrekke seg yngre arbeidskraft fra resten av landet, i tillegg til at det jobbes for å få de lokale unge til å bli etter endt skolegang. Ideen om å arrangere et alternativt skoleavslutningsball for homser, lesber og elever som sympatiserer med dem, ble mottatt med applaus av byens folkevalgte.
På Hamburger Mary's, et utested i sentrum, er det vorspiel for en gjeng stivpynta tenåringer. Mesteparten av dem er under atten, og kan derfor ikke fotograferes uten foreldrenes samtykke. At flere av dem ennå ikke har fortalt foreldrene om legningen sin, gjør det ytterligere komplisert. Men noen av dem er ute av skapet — og over atten. Som Bennie.
—Det betyr enormt mye for oss at det finnes en avslutningsmarkering hvor vi kan være oss selv. For de aller fleste av mine jevnaldrende homser og lesber i USA, er det helt utopisk å kunne være med på noe sånt, sier han.
Ballet er ikke en blåkopi av den tradisjonelle prom-festen — siden det er ungdom fra flere skoler med, blir det for eksempel ikke kåret balldronning og -konge. Det synes ikke å plage de feststemte.
—Nei, vi er bare spente på å møte andre folk andre skoler. Å bli kjent med nye folk, sier Lorena.
Initiativtaker er The High School Gay Straight Alliance, en elevorganisasjon der omtrent halvparten av medlemmene er streite ungdommer som gjennom sitt medlemskap ønsker å støtte sine homofile og lesbiske venner.
—Dette er en stor happening, også for tolerante Palm Springs, sier Kristina, som er heterofil. —Det viser at vi holder sammen, og at vi ikke bryr oss om seksuell legning. Det viktigste er å ha det moro. Dette er mitt første skoleball, og jeg er så spent at jeg nesten ikke klarer å vente.
—Er tiltak som dette med på å få unge folk til å bli værende i Palm Springs?
Kristina trekker på skuldrene. Lorena sier «kanskje». Bennie er mer overbevist: —Et arrangement som dette sender en melding til unge folk om at det er lettere å være homo i Palm Springs enn andre steder. Man føler seg ikke utenfor fellesskapet, vi trenger ikke engang ha en date til skoleballet, vi kan komme som en gruppe. Jeg ser ikke bort fra at jeg vil prøve å bosette seg her som voksen, sier han.
Dagen etter kan Doug Hairgrove, en pensjonert lærer som sto for den praktiske gjennomføringen av ballet, gledesstrålende melde om stor suksess, med i underkant av 200 deltakere. Han kan også fortelle at flere streite elever, som ikke er med i gay-straight-alliansen, hadde ytret ønske om å få være med.
—Er det et mål å viske ut grensene mellom heterofile og homofile streit og homser og lesber også på dette nivået et mål på sikt?
—Foreløpig er det viktigste å skape et arrangement der ungdommene som vanligvis faller utenfor føler seg velkommen og akseptert. Men på sikt? Vi får se.

Hvordan er det å tilhøre den andre halvdelen? Hvordan er det å være helt vanlig og streit i Palm Springs?
Det er torsdag ettermiddag. Den nederste delen av Palm Canyon Drive er sperret for trafikk. Det er tid for det ukentlige gatemarkedet. Turister og fastboende, unge og gamle, homser, lesber og streite myldrer om hverandre.
Mellom en bod som selger jordbær og andre lokale landbruksprodukter, og en stand hvor du kan få kjøpt t-skjorter med motiver fra byen, har teatergruppen fra en av Palm Springs' barneskoler plassert seg for å samle inn penger til en oppsetning av «Skjønnheten og udyret». En av pådriverne er lærer Danielle Faraci. Sammen med mannen og de to døtrene Joliette (6) og Giavanna (3) flyttet hun fra Orange County, et av de mer politisk konservative områdene i California, til Palm Springs for snart ti år siden.
—Nei, det var ikke den tolerante holdningen overfor homofile som var grunnen til at vi flyttet hit. Vi kom hit i 2003 fordi dette var en by der vi kunne finne oss et billig sted å bo.
Faraci sier at hun representerer den minoriteten i byen som ikke heier på større åpenhet, og medgir at hun har tenkt en del på hvordan den store tettheten av homser og lesber i nærmiljøet vil påvirke barna hennes.
—Jeg har en onkel som er homofil, og jeg gruer meg til den dagen jeg må forklare døtrene mine hvorfor kjæresten hans er en mann. Samtidig er det en del av min oppgave, både som mor og lærer, å lære barn å være tolerante. Barn skal ikke skjermes fra virkeligheten. At de sjøl får se ting og gjøre seg opp sin egen mening, er bra, sier hun.
Samtidig innrømmer Faraci at problemstillingen har sine utfordringer, spesielt siden hun er kristen. Men at noen snakker om en slags smitteeffekt, at barn som blir utsatt for åpenhet overfor homofile har større sjanser for sjøl å bli det, ler hun av.
—Nei, det tror jeg ikke. Hvis døtrene mine en gang i framtida skulle oppdage at de er lesbiske, ville jeg selvfølgelig forsikre dem om at jeg er like glad i dem for det. Jeg håper jeg slipper hele den problemstillingen — ikke fordi jeg mener det er noe galt i å være homofil eller lesbisk, men fordi det medfører en del problemer heterofile slipper.
Hun tenker seg om et øyeblikk.
—På den annen side, hvis man først oppdager at man er homofil eller lesbisk, er nok Palm Springs et av de bedre stedene i verden man kan bo.

Nylig ga president Barack Obama sin fulle støtte til homofile ekteskap. Reaksjonene fra den ekstreme, kristne høyresiden liknet til forveksling på dem vi så utenfor Stortinget for fire år siden: Åpner man opp for likestilling på dette feltet, vil flere leve ut sin «unaturlige legning», og samfunnet slik vi kjenner det vil bryte sammen, hevdet enkelte.
—Vel, sier borgermester Pougnet og smiler slik bare amerikanske politikere kan. Så blir han alvorlig:
—Noen vil være for og andre imot. Også innen homomiljøet er det noen som mener vi går for langt i å kopiere den heterofile livsstilen. Som for eksempel klager over at Castro, homsestrøket i San Francisco, ikke lenger er hva det en gang var. At det er blitt for streit. Jeg mener det er naturlig — og nødvendig — at samfunn forandrer seg. Hvis ikke går det galt, mener borgermesteren.
—Jeg er helt overbevist om at integrering er veien å gå. At vi lever, arbeider og leker sammen — uansett hva forskjellene mellom oss måtte være. Segregasjon er ingen god ting. Det har historien vist oss altfor mange ganger.