ANMELDELSE: Som ung journalist ville amerikanske Jennifer Egan skrive om musikk. Den drømmen brast.

Nå, mange år senere, bruker hun musikklidenskapen til å fortelle om punkband, gamle rockere og platebransjens ildsjeler og bakmenn.

Det er imidlertid ikke musikkbransjens folk som er bølla i «Bølle på døra.» Det er det tida som er.

Erindring

Boka er inspirert av «På sporet av den tapte tid». Både Egans allerede prisbelønte roman - Pulizerprisen og National Book Critics Circle Award for å nevne to - og Marcel Prousts storverk handler om tid, musikk, sansning og erindring.

Hos Proust kan en kake forårsake en erindringsbølge, hos Egan er det musikken som sparker inn døra til fortida.

En som plages av erindringer, er Bennie. Skamerindringer, kaller han dem: «herregud, det gjorde vondt å tenke på dette nå - gjorde fysisk vondt, som om erindringen harvet over ham og etterlot dype flenger. Han skjulte ansiktet i hendene.»

Vi møter Bennie på flere tidspunkter i livet. Romanen introduserer ham da han er hot i platebransjen, før vi tas med på en kostelig tur til syttitallet og årene i punkband. Da romanen lander i 2020-årene har Bennie solgt plateselskapet og er innehentet av tida, fysisk og profesjonelt.

Den andre sentrale personen i boka er Sasha. Terapeuter er velkjente figurer i karakterenes liv, og for Sasha handler det om å få bukt med naskingen. Hun jobber en stund i Bennies plateselskap, men vi møter henne også som tenåring på rømmen, og som mor bosatt i ørkenen.

Ellers møter vi Bennies kone, hans kones kollega og hans kones kollegas arbeidsgiver osv. Slik springer romanen fra lenke til lenke, så og si.

Konseptalbum

Boka har blitt sammenliknet med et konseptalbum, der ulike spor smelter sammen til en enhet. Også for Egan er forskjellighet et organiseringsprinsipp: Tempus, perspektiv og stil varierer fra kapittel til kapittel.

Det store antallet karakterer øker spennet. Vi møter som nevnt Bennies kone, som blir medlem av en fornem Country Club («etter en prosess som bare var ubetydelig mer krevende enn en søknad om statsborgerskap»), Bennies punkband (The Flaming Dildos), og ikke minst hans mentor i bransjen, Lou.

Fortellingen om Lou er blant bokas mest rørende. Her får Egan hjerteskjærende fram tidas behandling av menneskene. For Lou er fallet fra toppen av verden som sjarmerende playboy brutalt.

Brudd

Det kapittelet som fortellerteknisk skiller seg mest ut, er også ett av de beste. Her får vi en powerpoint-presentasjon laget av Sashas tolvåring. Presentasjonen er en nådeløs utlevering av den emosjonelle tilstanden i familien, og samtidig en introduksjon til pauser i pop og rock.

Kapittelet kan ses som et bilde på romanen og dens intensjon. Det visuelle powerpoint-formen tilfører en følelse av samtidighet, som vanlig prosa/etterfølgende setninger ikke kan tilby. Kronologien oppheves. Dette bruddet med kronologi preger romanen strukturelt, men også tematisk: Egan viser hvordan musikk, sansning og erindring tilbyr en pause fra den kronologiske tidsforsåelsen.

Formeksperimenteringen i boka til tross: «Bølle på døra» er ingen stor utfordring av romansjangeren. Flettverket er sterkt nok, den interne sammenhengen tydelig nok, til at romanen oppleves som en lettfattelig og kjent narrativ struktur.

Stjerner og generaler

To ting slår en raskt. Det ene er det vitale og veldreide språket. Den andre er rekkevidden av prosjektet. Det er tida selv Egan vil beskrive; tida som forandrer folk og samfunnet omkring dem.

Tidsrommet handlingen utspiller seg på er stort, fra fortid til fremtid, og flere kontinenter er åsted; amerikansk storby og ørken, Italia, Afrika. Skikkelsene er alt fra filmstjerner til livsfarlige generaler. Alle skildres med autoritet.

Det kommer til et punkt - når enda en karakter introduseres - at man tenker at det blir for mye. Men hver gang lager Egan en spesiell fortelling der hovedpersonen setter avtrykk. Avslutningen er unntaket. Siste kapittel gis til en mindre interessant skikkelse og bekrefter inntrykket av at romanen er bedre i første halvdel, mer fokusert, enn når eposet nærmer seg slutten.

Ekstremt forfriskende og utrolig underholdende

Eagans kollektivroman vil fange den moderne erfaringen. Jonathan Safran Foers «Ekstremt høyt & utrolig nært» (som også vier mange sider til ikke-tekst) og Jonathan Franzens «Korrigeringer» er beslektede verk: Alle prøver å ta temperaturen på det moderne Amerika.

Først og fremst er «Bølle på døra» en sår og morsom roman, der mennesker på topp og bunn er temaet, og musikken er fellesnevneren.

Boka er utmerket oversatt av Kyrre Haugen Bakke, som får teksten til å flyte fint hele veien.