ANMELDELSE: Geir Nummedal jobber som redaktør i Cappelen Damm og har dermed vært fødselshjelper for en rekke norske forfattere. Likevel svikter det når han selv debuterer litterært. Årsakene er flere.  

«Hun er der hele tiden» er en kryssklippet og alvorstung beretning med tre handlingsforløp.

I første scene er hovedpersonen Axel er på vei til sin venn, Fredriks, bisettelse, og blir samtidig vitne til en trafikkulykke i det en jente krysser veien.

Selvmord

Død og begjær blir tydelige motiver i fortellingen. Hovedpersonen oppsøker den forulykkede, men leter også i seg selv etter svarene på hvorfor studiekameraten ville avslutte sitt liv. Sentralt i den ikke-kronologiske romanen er dessuten Axels forhold til kunststudenten Maren Lønn.  

Mest tydelig tegnet er Fredriks forsvinning og bortgang. Han fremstår som en duks med stålkontroll på litteraturenvitenskapens kanon og teorier, og med en potensielt lysende fremtid i akademia. Og det er her fortellingen halter. Fredrik lirer av seg påtatt intelligente setninger som lugger. De får karakteren til å fremstå som en pappfigur av en akademikerspire med de korrekte referansene i nærmeste bukselomme.  

Studentliv

Det er dialogene som er Nummedals akilleshæl. Vi kan vel alle kjenne oss igjen i studentlivets engasjerte samtale hvor referansene flyter med vinen, og hvor entusiasmen bobler i blodet. Nummedal hadde hatt mye å vinne på å skrive dialogen mer direkte, istedenfor den referende og tilstivnede prosaen som preger boken: «Fredrik var midt i en utlegning om studiene, som heller ikke Maren kunne betvile at han tok på alvor».  

Beskrivelsene av karakteren Maren Lønn gir dessuten snarere assosiasjoner til  Cupido enn til en seriøs norsk roman. «Hun ruslet et stykke foran ham, med langslanke legger og rompeballer som kunne fått plass i hver sin håndflate. Hestehalen var plantet midt i bakhodet, den riktig dinglet og flottet seg der foran».  

Stereotypt

I sum skaper dette forsøket på en korthugget prosa distanse til leseren. I tillegg er boka krydret med en rekke referanser til studentlivet som fremstår nærmest parodiske. Utekvelder på Robinet, for ikke å snakke om Maren Lønns amerikareise for å holde fotoutstilling i New York. Det hele er stereotypt skildret.  

Når språket er så svakt blir verken kjærlighetshistorien eller det tragiske dødsfallet gripende for leseren. Den ikke-kronologiske strukturen bidrar heller ikke til å løfte romanen. Språket klarer ikke å etablere den litterære virkeligheten som teksten er avhengig av for å fungere for leseren. Da tar vi ikke alvoret i romanen på alvor.