ANMELDELSE: En ett-binds litteraturhistorie skrevet av èn mann, om norsk litteratur fra de norrøne sagaer frem til i dag. Det er en utfordring, og Per Thomas Andersens «Norsk litteraturhistorie» fikk god mottagelse da den kom I 2001.

Nå foreligger en oppdatering, der Andersen supplerer med litteraturen fra 1980 frem til i dag.

Det vil si, hovedvekten ligger på åtti,- og nittitallsdebutantene. Om 2000-tallet blir det mer tendenser, som han skriver.

Og bare så det er sagt — dette er et imponerende enmannsarbeid.

Idéhistorisk

Påfallende nok kommer boka ut samtidig med Ane Farsethås' «Herfra til virkeligheten. Lesninger i 00-tallets litteratur». I følge Dagbladets anmelder Trygve Riiser Gundersen er den problematisk fordi Farsethås i stor grad unnviker forholdet mellom litteratur og virkelighet. Det er nettopp dette forholdet Andersen legger vekt på i sin bok - der innfallsvinkelen er mer idéhistorisk enn litteraturhistorisk.

Helt konkret gjør Andersen dette ved at han nærmer seg tidstypiske litterære temaer først gjennom en skisse over samfunnsutviklingen: Berlinermurens fall, liberalisme, skilsmisseproblematikk etc. Så zoomer han inn på beslektede temaer i tiden, for derigjennom å plassere sentrale forfattere i forhold til dem — med en gjennomgang av utvalgte tekster. Det gir en (relativt) lettlest og oversiktlig og meningsfylt litterær oversikt — også for dem som ikke er inni «diskursen».  

Ikke knusktørt

Andersen er professor i nordisk, men dette er ingen en tørr akademisk presentasjon.

Han bruker presise og dekkende begrep som «relasjonsestetikk og sannhetsbegjær» om Hanne Ørstaviks forfatterskap. Ragnar Hovland og co. står under overskriften «Road movies fra Vestlandet, lakonisk humor og groteske hendelser.» Vi hører om «Fiksjonens selvbevissthet» i 1980-årene og om Erlend Loes «eksistensielle nøling foran voksenlivet» — som forøvrig er forankret i tidsånden.  

Det er et sjangermessig vidt spekter i boka, der Andersen dekker alt fra krimforfatteren Jo Nesbø via Thure Erik Lund til poeten Tone Hødenbø. De fleste forfattere er nokså selvskrevne, men visse overraskelser er det (og skal det være), som romanforfatteren Håvard Syvertsen. Roy Jakobsen;«en vennligsinnet sosialdemokratisk kronikør» får en sentral plass, og her blir hans historiske romaner trukket frem. Med rette mener nå jeg. En bok som «Hoggerne» burde fått langt mer oppmerksomhet enn den har fått.    

Kvinnene sentrale

En ser gledelig nok at kvinnene de siste tredve årene har en like sentral plass som menn. Spesielt god og grundig er presentasjonen av 1990-tallsestetikere som Trude Marstein. At Merethe Lindstrøm i år fikk Nordisk Råds litteraturpris har Andersen naturlig nok ikke fått med seg. Det viser hvor fort det går i svingene, og at boka har behov for oppdateringer allerede før den er kommet ut (stakkars Andersen).  

Ved å fokusere på tidsånd og tendenser justerer Andersen ned en forfatter som Knausgård (muligens også av andre grunner).

Knausgårds «performative biografisme» er det, ifølge Andersen, dansken Claus Beck-Nielsen som er den fremste — og mest ekstreme — representant for.  

Oppsiktsvekkende

Andersen skriver i etterordet at hans valg, beskrivelser og tolkninger er subjektive og uten forbehold, som i følge ham ville gjort teksten «slapp». Når det gjelder litterære vurderinger er Andersen overveldende positiv, og ikke akkurat problematiserende.

Det er åpenbart en agenda hos ham å få frem litterært sett undervurderte sjangre og forfattere. Det er både betimelig og sympatisk, men visse steder slenger han bare på ubegrunnede panegyriske litterære dommer og påstander. Jo Nesbø er en «fremragende forteller», Lars Saabye Christensen har «fremragende litterære kvaliteter», mens Thorvald Steen har gjort «grundig historisk research». Den type ukritisk drahjelp virker bare mot sin hensikt.  

Andre ganger viser Andersen til andre anmelderes dommer, men da med føringer som er mildt sagt oppsiktsvekkende:

«Enkelte utenlandske kritikere har hevdet at Fosnes Hansen er i Nobel-klassen, og har plassert ham på nivå med Karen Blixen, Knut Hamsun, Hermann Bang og Selma Lagerlöf. Fosnes Hansen er en kresen stilist, og bruker tid på sine prosjekter. Han har hittil bare utgitt fire romaner.»

Litt flåset går det an å spørre om Andersen egentlig vet hva den kresne Nobelpriskandidaten har bedrevet de siste tiårene — annet enn å skrive om mat I VG.  

Festtale-språk

Like problematisk er det da han løfter «den kritiske humanisten» Karsten Alnæs til de virkelige store høyder.

Om den omdiskuterte «Historien om Norge I—V» får vi vite at her går «historikeren, den skjønnlitterære forfatteren, journalisten, humanisten og kulturpersonligheten Alnæs opp i en slags høyere enhet: fiksjon, sakprosa og fagbok i ett». Mens «Historien om Europa» ifølge Andersen er intet mindre enn «et fullt livsverk.»  

Dette språket hører hjemme i festtaler, ikke i en litteraturhistorie som attpåtil er pensum.