KONSERT: Sting har fått et rykte på seg som kjedelig og forutsigbar. Ikke har han gitt ut plate på mange år, heller. Ser vi bort fra ei juleplate, er det ni år siden forrige studioalbum, «Songs Of Love».

Hvor interessant kan han være, liksom?

Forrige gang han sto på Norwegian Wood-plakaten var i 2001. For noen år siden gjorde han en absolutt godkjent konsert på Bergenhus festning — dit han returnerer onsdag kveld.

Men det var noe med ramma og settingen i går som var så bra, og eventuelle tvilere fikk seg en midt i solar plexus.

På scenen står en engelsk gentleman, Gordon Matthew Sumner fra Newcastle, som har alt.

Han er en god bassist med en flott stemme, han har med seg noe av det beste kompet som kan kjøpes for penger, han har noen fantastiske låter fra en karriere — solo og med trioen Police — som har resultert i et platesalg på over 100 millioner og han skaper en fantastisk god stemning.

60-åringen holder seg dessuten uforskammet godt.

Fløyelsmykt

Men det hjelper altså om man liker Sting og hans fløyelsesmyke pop med jazzelementer — brutt opp av noen runder der han skrur til rockeskruen et par-tre omdreininger.

Da får du ikke noen bedre pakke enn dette.

Trekløver

Og han går meget tøft ut for å sette en slags standard — med trekløveret «All This Time», «Every Little Thing She Does Is Magic» og «Englishman In New York».

Puh ... For en start!

La gå at det dabber av noe etter at den første timen er gått, men det flyter så godt. Det er så velsmurt, og lyden i uterommet i Frognerbadet er glimrende.

Er det for velsmurt?

Det kan ihvertfall ikke telle negativt at musikerne er flinke og kan jobben sin til den ytterste trevl.

Her passer det å nevne at bandet bak Sting består av Vinnie Colaiuta (trommer), David Sancious (tangenter), Peter Tickell (fele), Dominic Miller (gitar) og Jo Lawry (kor) — glimrende musikere alle sammen.

Spesielt Tickell gjør fine ting for å sprite opp lydbildet med tøft felespill.

Etter hvert er vi i avdelingen for effektivt politiarbeid. «Message In A Bottle» og «Synchronocity» sitter like godt som sololåtene — som spres utover i form av blant andre «Fields Of Gold», en særdeles dugandes versjon av «Shape Of My Heart» fra 1993 og på tampen — etter snaut to timer — østeninspirerte «Desert Rose» og «Every Breath You Take».

Flertallet på Norwegian Wood søndag nøt hvert eneste åndedrag.