LÅT: Vel, ingen så vel det coveret komme — det med den veldig store, litt spesielt formede «sigaren».

Ingen så heller denne låten komme; lummer, røykfylt, saktegående, med murrende bass og minimalistisk beat, skumle synthlyder og en nesten industriell, triphopsk klang som kimer tvers gjennom låten. Over dette: monoton og søvnig, samtidig slepent aggressiv rapping fra Stella selv («Stella gotta be a bad motherfucker!»).

Låten er selve antitesen til den oppstemte, nesten irriterende sprudlende MGP-floppen «Haba Haba», og derfor også grovt overrumplende. På en slik måte at det er vanskelig å se noen tilknytning til det siste vi så/hørte til henne.

På den annen side; første gangen norsk musikkbransje i flokk observerte Stella Mwangi, var hun en usikker rapjente på Bylarm. Kanskje er det en musikalsk bad ass-drøm som går i oppfyllelse her?

Det er tøft at hun prøver, selv om hun setter poppublikummet sitt på spill.

Men det er sikkert verdt det: Etter å ha tatt noen klasser i livets skole siden sist — hun mistet sin far under tragiske omstendigheter — har trolig «Bad As I Wanna Be» en ikke ubetydelig ventilfunksjon.

Den såre, men bitende aggresjonen som artikuleres her gjør at låten sitrer av mange slags spenninger.

Så får tiden vise om det er mer slikt der denne kommer fra. Ingen, øh, røyk uten ild.