Gregory Porter, Halie Loren, Toots Thielemans og John Surman viser styrke på nye album.
GREGORY PORTER: Oslo-klart vokalstjerneskudd.
«Water»
- Artist: Gregory Porter
- Plateselskap: Motéma/Naxos
TOOTS THIELEMANS: Veteranen «in concert» i stadig fin stil.
«90 yrs.»
- Artist: Toots Thielemans European Quartet
- Plateselskap: Challenge Jazz/Musikklosen
JOHN SURMAN: Overveldende melodivakkert enmannsshow.
«Saltash Bells»
- Artist: John Surman
- Plateselskap: ECM/Musikkoperatørene
HALIE LOREN: Sympatisk amerikansk sangerbekjentskap.
«Heart First»
- Artist: Halie Loren
- Plateselskap: Justin Time/Musikklosen
ALBUM: Det amerikanske vokalstjerneskuddet Gregory Porter er klar for Oslo Jazzfestival, og mens hans album nummer to, «Be Good», er rett rundt hjørnet her til lands, slippes hans Grammy-nominerte debutplate fra 2010, «Water» som en forsmak.
Begeistringen for Porter er lett å slutte seg til.
Barytonen hans bærer både engasjerte og engasjerende tekster og toneforløp med stor henvendelseskraft, og han takler scat, ballader, blues og r&b med samme tonesikkerhet og klangkontroll. Han skriver tekster med emosjonell dybde og sosial snert, og omgir seg med en gjeng vitale unge musikere som spiller ekspressiv post-bop uten frykt eller blygsel.
Spesielt pianist Chip Crawford gjør inntrykk, men hele «Water» er en opptur og en opptakt av solid merke.
TOOTS THIELEMANS rundet 90 tidligere i år, og hva er vel mer høvelig enn å markere alderen med en cd+dvd som viser den belgiske munnspillvirtuosen «in concert» på ulike steder i verden i de åra da han bare var mellom 84 og 89?
På «90 yrs.» er Thielemans fanget i flukten sammen med sine nederlandske venner Karel Boehlee (tangenter), Hein Van de Geyn (kontrabass) og Hans van Oosterhout (trommer), og de skaper en kvass og gjennomført lojal musikalsk omgivelse for mesteren i mange av de låtene som han har gjort — og fremdeles gjør - til sine på umiskjennelig og utsøkt vis.
Her er en original «Bluesette», men det er likevel først og fremst «In Your Own Sweet Way», «I Do It For Your Love» og «Midnight Cowboy» («Asfaltcowboy»-temaet) som forklarer hvorfor Toots Thielemans stadig er en av jazzens mest respekterte instrumentalister og solister, blant både musikerkollegaer og publikum.
SOM tittelen forteller, spiller bjeller, eller rettere (synth)klangen av bjeller, en viktig rolle på John Surmans nye soloalbum, «Saltash Bells».
Inspirert av landskapene i sitt hjemlige vest-England (Devon) og utstyrt med sitt arsenal av saksofoner og klarinetter pluss synth og munnspill, vever Surman sine melodier i så mange farger, mønstre og langs så tilgjengelige linjer at albumet blir en både sonisk og melodisk spontanfryd.
Musikken beveger seg dels lekent og folkelig, dels pastoralt naturmajestetisk, og det er umulig å tenke seg at andre enn Surman kunne ha fått til dette bjelleklang-overrislete enmannsshowet av virtuost blåseri.
Og vel å merke med en musisering der virtuositeten ikke får stjele oppmerksomhet fra musikkens innhold så mye som et sekund.
«THINK Peggy Lee and Billie Holiday and Joni Mitchell, or, more recently, Diana Krall and Norah Jones...plateselskapshypen rundt den amerikanske sangeren Halie Loren er breikjeftet og ikke sjenerende presis.
Den skal likevel ikke brukes mot henne, for på det jazzinformerte pop/singer-songwriteralbumet «Heart First» har hun adskillig å fare med av både stemmeprakt og dramatisk formidlingskraft.
Litt i overkant forsert nattklubbsexyslørete er hun nå og da, men hun har uklanderlig «time» og fin rytmisk frihet i foredraget, og sammen med flinke musikere gjør hun et sympatisk inntrykk i en blanding av egne og andres låter, de sistnevnte hentet fra standardboka samt Neil Young, Van Morrison og Bob Marley.
Begeistringen for Porter er lett å slutte seg til.
Barytonen hans bærer både engasjerte og engasjerende tekster og toneforløp med stor henvendelseskraft, og han takler scat, ballader, blues og r&b med samme tonesikkerhet og klangkontroll. Han skriver tekster med emosjonell dybde og sosial snert, og omgir seg med en gjeng vitale unge musikere som spiller ekspressiv post-bop uten frykt eller blygsel.
Spesielt pianist Chip Crawford gjør inntrykk, men hele «Water» er en opptur og en opptakt av solid merke.
TOOTS THIELEMANS rundet 90 tidligere i år, og hva er vel mer høvelig enn å markere alderen med en cd+dvd som viser den belgiske munnspillvirtuosen «in concert» på ulike steder i verden i de åra da han bare var mellom 84 og 89?
På «90 yrs.» er Thielemans fanget i flukten sammen med sine nederlandske venner Karel Boehlee (tangenter), Hein Van de Geyn (kontrabass) og Hans van Oosterhout (trommer), og de skaper en kvass og gjennomført lojal musikalsk omgivelse for mesteren i mange av de låtene som han har gjort — og fremdeles gjør - til sine på umiskjennelig og utsøkt vis.
Her er en original «Bluesette», men det er likevel først og fremst «In Your Own Sweet Way», «I Do It For Your Love» og «Midnight Cowboy» («Asfaltcowboy»-temaet) som forklarer hvorfor Toots Thielemans stadig er en av jazzens mest respekterte instrumentalister og solister, blant både musikerkollegaer og publikum.
SOM tittelen forteller, spiller bjeller, eller rettere (synth)klangen av bjeller, en viktig rolle på John Surmans nye soloalbum, «Saltash Bells».
Inspirert av landskapene i sitt hjemlige vest-England (Devon) og utstyrt med sitt arsenal av saksofoner og klarinetter pluss synth og munnspill, vever Surman sine melodier i så mange farger, mønstre og langs så tilgjengelige linjer at albumet blir en både sonisk og melodisk spontanfryd.
Musikken beveger seg dels lekent og folkelig, dels pastoralt naturmajestetisk, og det er umulig å tenke seg at andre enn Surman kunne ha fått til dette bjelleklang-overrislete enmannsshowet av virtuost blåseri.
Og vel å merke med en musisering der virtuositeten ikke får stjele oppmerksomhet fra musikkens innhold så mye som et sekund.
«THINK Peggy Lee and Billie Holiday and Joni Mitchell, or, more recently, Diana Krall and Norah Jones...plateselskapshypen rundt den amerikanske sangeren Halie Loren er breikjeftet og ikke sjenerende presis.
Den skal likevel ikke brukes mot henne, for på det jazzinformerte pop/singer-songwriteralbumet «Heart First» har hun adskillig å fare med av både stemmeprakt og dramatisk formidlingskraft.
Litt i overkant forsert nattklubbsexyslørete er hun nå og da, men hun har uklanderlig «time» og fin rytmisk frihet i foredraget, og sammen med flinke musikere gjør hun et sympatisk inntrykk i en blanding av egne og andres låter, de sistnevnte hentet fra standardboka samt Neil Young, Van Morrison og Bob Marley.
