• Flere reisesaker på db.no/reise.

MANNDALEN (Dagbladet):«Og de kan kome hvad dagen som helst, og ta den sjit helvedes kåken for jeg vil ikke noe gauking av finnmarks-kontor.»

Slik lyder en av linjene i et eitrandes sint brev som dumpet ned i postkassa til Kåfjord byggekontor i Olderdalen i 1949.

Det samme brevet har gjort ei lita rødmalt stue til en aldri så liten turistattraksjon i Manndalen i Kåfjord.

Huset tilhørte Anton Sjåbakken, og kalles både Sjåbakken-kåken og Sjåbakken-huset, men kanskje aller helst for «Sjit helvedes kåken».

Eller som det så beskrivende står oversatt til engelske på skiltet utenfor: «The damn-it-to-hell shack».

Midlertidig kåk

- Anton Sjåbakken var en lokal og frittalende fiskerbonde, som bodde her sammen med mora si, sier Henrik Olsen, daglig leder ved Senter for nordlige folk.

Kåfjord var den sørligste kommunen hvor tyskerne brant husene på slutten av andre verdenskrig, forteller han.

Da folk kom tilbake etter krigen, bygde mange seg boliger blant annet av materialer fra brakkene som tyskerne hadde etterlatt seg.

- Sjåbakken fikk materialer på Skibotn. Kåken var bygd som en midlertidig bolig, men han bodde her livet ut, sier han.

Dette skjedde

Historien går i korte trekk slik:

Myndigheten ville etter en stund ha betaling for materialene, og husene ble taksert. Betalte du ikke, ville du ikke få krigsskadeerstatning.

Antons Sjåbakkens bolig ble taksert til 2700 kroner - omtrent en årslønn.

- Det mente Sjåbakken det ikke var verdt, derfor protesterte han, sier Olsen.

For som fiskerbonden skriver til byggekontoret: «Aldri helved jeg går med at betale 2700 for det kåken.»

Nektet å betale

Anton Sjåbakken betalte aldri, men om krigsskadeerstatningen ble inndratt, vites ikke.

- Det er artig, han skrev som han snakket. Vi har mange artige historier om han som ikke tåler dagens lys, smiler museumsstyrer ved senteret, Kjellaug Isaksen, som selv husker Anton Sjåbakken godt fra hun var lita jente.

Manndalen er en samisk bygd, og grammatikken i brevet kan forklares med at Sjåbakken hadde samisk som morsmål, forteller hun.

God kommunist

I dag er huset restaurert, og innvendig er det intakt.

Sjåbakkens klær henger på soverommet fremdeles, og i moras seng på kjøkkenet ligger bunker med gamle aviser.

- Han var en god kommunist som leste Sovjet-Nytt, smiler Isaksen.

Kommunistpartiet sto nemlig sterkt i området en periode etter krigen, forteller hun.

Kjøkkenselgeren

Den lille stua har også en kjøkkenbenk med vask og vannkran, uten vann vel å merke.

På 1960-tallet kom nemlig en selger på døra som solgte kjøkkenbenker. Anton var ikke hjemme, men mora slo til på tilbudet om modernisering av boligen.

Vel hjemme møtte Anton mora som fortvilet ikke fikk vann ut av nyinvesteringen. Nok en gang kokte det over for Anton Sjåbakken.

- Han ble så forbannet over at mora var blitt lurt. De hadde jo ikke innlagt vann, ler Isaksen.

Det hører også med til historien at mora var læstadianer. Hun hadde et ikon, men det måtte henge i uthuset, hvor det henger den dag i dag:

- Anton ville ikke ha det inne, humrer Isaksen.

Opprørshistorie

Huset har vært en attraksjon lenge, og folk i bygda flirer av historien om den sinte fiskerbonden.

Også en en del turister er innom og spør etter «Sjit helvedes kåken». Ikke minst etter at Linda Eide fortalte historien om kåken i Norsk attraksjon på NRK i 2007.

- Det er artig. Mange synes den er litt kuriøs. Historien handler jo litt om opprør, og at folk ikke lot seg tråkke på, sier hun.

Takker Anton Sjåbakken

Ifølge Henrik Olsen er det også historisk interessant å ta vare på huset, som er ett av de få originale byggene som er igjen av dem som ble bygd opp rett etter krigen.

Både Sametinget og Troms fylkeskommue har bevilget penger til restaureringen.

- At vi nå har fått tatt vare på det, kan vi takke Anton Sjåbakken for i dag, avslutter Olsen.