ALBUM: «Vi e trøndera», synger D.D.E., som om noen skulle være i tvil... Bandet fra Namsos forvalter trønderrockarven, og nærmer seg mer og mer uttrykket til Åge og Sambandet på album nummer 15. På åpningen «Energi» lurer også Springsteens E. Street Band i bakgrunnen.

Men så er det bare seks karra fra Namsos som gir ut album nummer 15. Det er spilt inn i hjembyens nye stolthet Rock City Studio.

20 år

«Energi» er ti nye låter fra et band som runder 20 med æren sånn noenlunde i behold.

D.D.E. har solgt om lag 1,5 millioner plater, og treffer et publikum som fortsatt kjøper plater.

Bandet er blitt myndig, og våger litt mer enn det har gjort før - noe det også beviste på den Erik Hillestad-produserte - og akustiske - «Frelsesarmeens juleplate» i 2008.

«Blanke ark»

Bandet har ennå til gode å toppe «Vinsjan på kaia» fra debuten «Rai-rai» i 1993, men med låter som «Æ va aldri der», «Det vart en lang, lang dag», «Te verdens ende» (med tekst av Rolf Mokkelbost) og platas definitive høydepunkt, den countryinspirerte balladen «Blanke ark» (tekst: Olav Wien), føles det som om de nærmer seg noe.

De er befriende fri for fest- og rai-rai-tendenser.

Fortsatt traust

Å hyre Kyrre Fritzner som produsent var nok et lurt grep, for han har dyrket noen nye - og for D.D.E. annerledes - musikalske impulser. Men han burde gått enda lenger for å fri dem fra det trauste som fortsatt kjennetegner litt for mange av låtene - som «Hopp i det», «Litt av ei natt» og tittellåten «Energi».

Og det er ikke bare der Frode Vikens tekst bikker over i det pompøse: «Æ træng energi, æ må ha meir kraft / Æ vil vær som et fossefall, full av spenst og saft».

I den motsatte enden finner vi en var og fin tekst som allerede nevnte «Det vart en lang, lang dag».

Blåsere

«Ingen verdens ting» har fått et løft med blåsere - eller er det bare «jukseblåsere» på boks? 

Platas overraskelse er den humoristiske «Fli deig tå gål'i», som betyr «Kom deg bort fra gårdsplassen min»  (og handler om hunder og hundebæsj). Det er en slags moderne utgave av Birger Jørstad og Otto Nielsens eldgamle «Hainnhoinn i bainn», med låtskriver Frode Viken - for en sjelden gangs skyld - på snakkevokal. 

Elektrisk sitar

Her introduseres også en elektrisk sitar - som spiller et slags tema som riktignok minner veldig om det som gjorde underverker med Green Cortinas-hiten «I Don't Wanna Sleep Tonight» i 1995, men som representerer et brudd med det trauste.

Også på resten av albumet føles det som om det er lånt litt herfra og derfra.

Men fengende er det, det skal de ha, trønderne.