ANMELDELSE: Da Jakob Ejersbo døde av kreft i 2008, bare førti år gammel, etterlot han seg over tusen sider uutgitt materiale.

Dette har nå blitt utgitt posthumt i tre bøker, alle lagt til Tanzania, der Ejersbo selv bodde i flere perioder sammen med foreldrene som var bistandsarbeidere.

«Liberty» er nummer to på norsk, og er den klart lengste med sine over 750 sider.  

Motsetningsfylt vennskap

I boken møter vi to jeg-personer, danske Christian og tanzanianske Marcus. Når historien begynner i 1980 er de henholdsvis tretten og femten år, og vi følger dem gjennom ungdomstiden fram til 1990.

Mens Christian går på den dyre, gode skolen sammen med andre vestlige barn og de mest velstående tanzanianerne besøker Marcus den lokale skolen. Samtidig jobber han som barnepasser og kokk i en svensk familie og hjelper til i firmaet som familiefaren Jonas jobber for.

Deres liv har med andre ord totalt forskjellige utgangspunkt, men likevel oppstår det et vennskap mellom dem. Etter hvert som tiden går blir det derimot vanskeligere å holde på et vennskap på tvers av klasse- og raseskiller.

De ønsker seg begge noe annet; mens Marcus kjemper en innbitt kamp for å komme seg til Europa, prøver Christian å gli inn blant de svarte i Tanzania. Ingen av delene går spesielt bra.  

Ubehjelpelige bistandsarbeidere

Boken begynner i det Christian blir hentet på flyplassen av sin far, samt Katriina Knudsen, moren i familien der Marcus jobber. Og i den første delen av boken dreier historien seg like mye om disse og de andre voksnes ofte sjokkerende oppførsel, sett gjennom Marcus' og Christians øyne.

De er der for å yte bistand til den tanzanianske samfunnet, men oppfører seg som kolonialister, like rasistiske og korrupte.

Samtidig klarer Ejersbo på elegant vis å avdekke de underliggende systemene som gjør at en forbrødring mellom de sorte og hvite blir så vanskelig. For det er umulig å føre et riktig liv i et galt system.

Dette vekker en viss bekymring i meg for dagens bistandsprosjekter og hvordan bistandsarbeiderne oppfører seg. Forhåpentligvis er ting mye bedre nå tretti år etter, men Ejersbos skildring er så full av innlevelse og realisme at det virker svært sannsynlig at det fortsatt finnes mye vestlig ukultur i Afrika.  

Mens Marcus og Christian blir eldre endres også fokuset, nå er det de som forsøker å finne seg til rette i Tanzania, ikke foreldrene. Med fokusskiftet blir også intensiteten i historien noe lavere og spenningen ikke like høy.

Deres valg og livsvei er historier som egentlig kunne fortsatt lenge etter bokens siste side. Kanskje var det også noe Ejersbo så for seg før han så brått døde.

To fortellerstemmer

Marcus' og Christians synsvinkler skifter, gjerne fra side til side, markert av avsnitt med navnene deres over. Denne stadige vekslingen fungerer godt; selv der de forteller om samme hendelse blir historien aldri repeterende fordi de ser på alt med så forskjellige øyne.

Også i språkføringen er det lett å skille de to fra hverandre. Mens Christian fører et «dannet» norsk, tross en god del banneord og swahilske låneord, som er satt i kursiv, snakker Marcus mer gebrokkent:

«Katriina kommer med bwana Knudsen og hans sønn, som er på størrelse med meg og veldig stille, ikke vill i blikket som Mika, som har løpt til byen med påstand om kino.» 

Etter hvert vendte jeg meg til språkføringen, men jeg synes det er et noe tvilsomt virkemiddel, Marcus ville jo ikke tenke gebrokkent på sitt eget morsmål. Oversettelsen er ellers stort sett fin, selv om den inneholder noen typiske dansk-norsk feil, det er da for eksempel ingen frisk far som ville si at det var «deilig» å treffe datteren sin.  

Vidtfavnende bok

At boken hører sammen med to andre merkes på det store persongalleriet, for selv om bøkene er enkeltstående går de samme personene igjen. Det vil nok derfor være en viss fordel å lese «Eksil» først. Men å skrive ned navnene og relasjonene karakterene imellom var også til stor hjelp.

Ejersbo har med «Liberty» gitt et unikt innblikk i en verden som er ukjent for de fleste, og det er en tragedie at han døde så tidlig. Han hadde uten tvil vært en svært interessant stemme å følge i Norden i mange år til.