ANMELDELSE: Wenche-Britt Hagabakken er av dem som både i format og stoff skriver relativt beskjedne romaner - bokperler vil jeg si - som i et mindre kommersielt litterært klima ville fått langt mer oppmerksomhet enn de har fått.

Hun debuterte i 2004 med «Gjenopprettelse», som av Dagbladets Øystein Rottem ble omtalt som et lite mesterstykke av en debut.

Liksom i tidligere bøker, bedriver Hagabakken også her en form for erindringsaktig femtitallsnostalgi. Jeg-stemmen Eli martres over at hennes onkel Finn nå sitter på sykehjem, pleietrengende og helt alene. Hun vegrer seg for å oppsøke ham. Hvorfor får vi et slags svar på i denne boka.

Ensomt sjømannsliv

Det er en nydelig bok, dette. Gjennom Elis gjenerindringsbilder pusler Hagabakken sammen livet til denne tause sjømannen som i sine eldre år endte på loftsrommet til sin mor. Et stusslig liv, som Eli husker det da Finn «tuslet opp loftstrappa til et bitte lite krypinn der han smugrøkte og tisset i en zinkbøtte.»

Vi ser en onkel Finn komme med drosje midt på natten - med gulvteppe og lampeskjerm som gave. En taus onkel Finn, som kun snakket da han hadde noe innabords, og hvis mesterstykke det var å kunne gå på hendene. Etter hvert nærmer vi oss hans barndom, en karrig barndom til en Finn som til dels var uønsket, og som i en alder av femten dro alene til Oslo, sov på en benk i byen, mens han søkte hyre.

Hagabakken er behagelig å lese — om det går an å bruke et slikt ord. Hun leter seg tilbake i tid gjennom en dempet språklig presisjon, og vakre, nokså melankolske erindringsbilder.

Puslespillaktig erindring

Fremfor alt formulerer hun et Norge slik det var i tiden før oljen. Bonde-Norge på tredvetallet, sjømannsliv på femti-sekstitallet. Gjennom de puslespillaktige erindringsbildene lager hun også en fortelling med et indre driv, som gjør at du blir hekta på boken. En fortelling som i tillegg er en oppvekstroman, idet den også danner et bilde av Eli.  

Og - kanskje det vakreste - spørsmålet om hva en ganske alminnelig skjebne rommer. Hvilket liv levde en Finn Engh, som ikke etterlater seg annet spor i verden enn et fotografi av Silk Lady bar på Hawaii, et bilde av kvinne som kanskje het Hula Lou, samt en silkepose med noen verdiløse gjenstander. Bagateller for alle andre, livet selv for Finn.

Det er så elegant gjort - beskjedent og storslått på samme tid. Slik våre store små liv jo er.