FILM: Jason Statham er blitt en merkevare, etterspurt blant dem som liker å lage en viss type film: Yo, Stath, vi har en film på gang, en Jason Statham-film, erru game? Og Statham stiller på sett, grytidlig om morgenen for å knerte skurker og redde uskyldige. Statham er en trygg investering, filmene koster rundt en kvart «Prometheus», de går med kledelige overskudd og helten sjøl rekker å slå seg gjennom to til fire økter i året. Ofte blir det god underholdning.

Denne gangen befinner Statham seg i New York, en by som utelukkende består av gangstere. Triadene regjerer i Chinatown, russerne har hovedkvarter i Brooklyn og snuten krever sin andel av inntektene. Resten av befolkningen bor på hotell eller henger på nattklubber og får panikk når skytingen begynner.  

Vidunderbarn

Handlingen er innmari søkt. Luke Wright (Statham) har sluttet i politiets spesialstyrke og driver med Mixed Martial Arts for å straffe seg selv. Han vinner en kamp han fikk beskjed av russerne om å tape og får en merkelig straff som bare en ambisiøs manusforfatter ville funnet på og som derfor irriterer.

Samtidig, et sted i Kina, starter en annen søkt handlingstråd. Det ti år gamle vidunderbarnet Mei (Catherine Chan) kidnappes av triadesjef Han Jiao og sendes til New York for å være menneskelig datamaskin og huske alle regnskapene, slik at man kan slippe unna med mindre penger til snuten, som tar betalt i prosent av omsetning. Mei rømmer, Luke møter Mei, Mei har viktig kode i hodet, alle vil ha koden, Luke vil beskytte Mei. Kjør film!  

Prøver for hardt  

Fortellingen har en viss «samurai-stemning» i starten og det finnes et håp om at vi skal bli kjent med denne Luke. Men så begynner skytingen og en absurd mengde dresskledde kinesere og russere blir knust eller gjennomhullet i løpet av drøye 90 minutter.   Regissør Boaz Yakin debuterte lovende med «Fresh» i 1994 og hadde en hit med den brukbare tårepersen «Remember the Titans». «Safe» er hans første actionfilm og jeg synes han prøver for hardt. Han har relativt godt tak på slåssingen, men det halvgode plottet og den ustanselige likvideringen blir etter hvert en monoton vegg av visuell støy, med et kamera som rister og svisjer så mye at man lurer på om Yakin har sett filmen i sin helhet før han ga den fra seg. Ingen kalkun, men som Statham-fan er jeg skuffet.