HOVEFESTIVALEN: Fem kvarter med Albuquerque-bandet mens gårsdagen langsomt ble til kveld var en eneste stor og behagelig fornøyelse.

Bandet har eksistert i 15 år, men det er først de siste åra bandet virkelig har fått et gjennombrudd.

Arenaband

Bandet blir omtalt som indierockere, men kan like gjerne puttes i arenapopbagen.

For når The Shins samler flere tusen på Hove, som synger med og er oppriktig engasjert, har de nådd en divisjon vi ikke tenker på når vi snakker om indieband.

Det mest overraskende  med The Shins popularitet, er at ungdommen har plukket dem opp og gjort kvintetten stor.

For dette er mer type musikk vi skulle tro er myntet på et mer voksent publikum.

Uten fakter

The shins leverer uten fakter og poseringer. Her er gode melodier ikledd rufsete, skranglete, psykedeliske, mollstemte og melankolske klanger.

Frontfigur, sanger og girtarist James Mercer har en fengslende stemme, og bandet byr på fine koringer.

Skoesker

Bandet spiller dynamsisk: de tar det ned, akustisk og lavmælt, for så å svi av kruttkassa med vridd fuzz og deilig støy.

I blant tenker jeg på band som R.E.M, Sonic Youth og Talking Heads, uten direkte sammelikning forøvrig.

Det er ikke bare musikken som i har en minimalistisk grunntone.

På scenen står det foresterkere på størrelse med skoesker - ingen Marshall-vegger og utstyr kjøpt i testosteronrus.

The Shins spilte låter fra hele platekarrieren som startet for 10-12 år siden og endte med flere fra den siste, «Port Of Morrow».