Narkotikameldingen likner mest på en situasjonsrapport med utpreget velbehag over egen politikk

Tips oss 2400
Arild Knutsen.

Arild Knutsen.

Følg oss på Twitter
Den nye stortingsmeldingen om rus «Se meg! En helhetlig rusmiddelpolitikk» ble lagt fram fredag 22. juni. På en sommerdag mot helgen, kort før fellesferien.

Inntrykket er at tidspunktet for slike framlegg sjelden er tilfeldig. Regjeringen ønsket åpenbart minst mulig kritikk til fordel for positive oppslag, basert på egen regi.

Og slik ble det. Det var få som nevnte at regjeringen avviser forslaget om heroinassistert rehabilitering, ytterst få nevnte at de også avviser opprettelse av Mottaks- og oppfølgingssentre og at de fortsetter kriminaliseringen.

Meldingen likner mest på en situasjonsrapport med utpreget velbehag over egen politikk. Den skal videreføres med få endringer.

I de fleste norske medier kom et, fra regjeringen velregissert, oppslag om at norsk ungdom er minst ruset i Europa. Basert på en ESPAD-undersøkelse som gjengis i rusmeldingen, der det hevdes at bare fem prosent av norsk ungdom har prøvd illegale stoffer.

Hvilket var lavest av alle de 39 spurte land.

Narkotikapolitikken er en suksess, lyder følgelig mantraet fra Actis. (Tidligere Avholdsfolkets Landsråd). Det er nettopp slike reaksjoner regjeringen vil ha. «Regjeringens politikk er en suksess!»

Actis henviser i den anledning til forbudspolitikken, at det er viktig å opprettholde den «restriktive narkotikapolitikk». Åpenbart uten selv å forstå at narkotikapolitikken ikke kan være restriktiv, men bare repressiv (undertrykkende). Myndighetene kan jo ikke innføre restriksjoner på noe som er forbudt!

Men er forbud og kriminalisering relevant for den lave utbredelsen? Selvsagt ikke! Alle land har forbud mot narkotika og dersom man ser på oversikten over landene i ESPAD-undersøkelsen, så er det slik at strenge og mer liberale land er samlet i begge ender av skalaen, som på midten.

Ifølge flere av verdens fremste ruspolitiske aktører, som rusforskeren Robin Room fra Australia, gjør det ingen forskjell på utbredelsen om man nedkriminaliserer eller oppkriminaliserer innen forbudet. Trendene baseres derimot på helt andre faktorer. Kun legalisering til fordel for regulering gir myndighetene mulighet til å påvirke utbredelsen.

De negative konsekvensene av bruken derimot, multipliseres av at kriminelle nettverk styrer trafikken fra produsent til konsument og av at myndighetene behandler brukere og distributører som kriminelle.

Det er lite oppsiktsvekkende dersom det virkelig er slik at få unge prøver narkotika i Norge i dag. Trenden må i så fall være påvirket av sterkt helsefokus, relativt lite alkoholbruk blant ungdom og en svært fornuftig røykelov.

Ikke minst har nok det økte fokuset i mediene på stoffbruk som et medisinsk fenomen og ikke som kriminelt gjort stor forskjell. Det siste kan vi verken takke regjeringen eller Actis for.

Det kan være attraktivt for ungdom, særlig utsatte sådan, å bruke illegale rusmidler for å opponere mot samfunnet. Det er derimot lite attraktivt å bli ansett som pasient.

Jeg finner det vanskelig å forstå hvorfor en undersøkelse om antallet som har prøvd illegale rusmidler alene skal indikere at norsk narkotikapolitikk er vellykket. Forbudet er gjeldende i alle land og fra Politiet hevdes helt andre utviklingstrekk.

Eksempelvis melder Politiet (Bergens Tidende 14. juni) om en dobling i narkotikakriminaliteten blant ungdom på Sotra, Askøy og Øygarden siden i fjor. Et kjapt Google-søk viser at slike oppslag forekommer hyppig i landets lokalaviser.

I stortingsmeldingen står det at det har vært stor økning i tilgjengelighet og bruk av amfetamin og særlig metamfetamin i Norge og at det er en noe større andel som har erfaring med disse stoffene i Norge enn i en del andre land.

Påstanden om at situasjonen er tilfredsstillende er intet mindre enn absurd. Den forteller mye om indikasjonen for vellykkethet på rusfeltet og om regjeringens fasadepolitikk. Prosessen mot Stortingsmeldingen begynte med et opprør blant tunge stoffbrukere, de gikk i tog opp til Stortinget og ble sluppet inn til høring 18. november 2008.

To uker seinere uttalte daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen at narkomane er helsevesenets pariakaste. Han nedsatte Stoltenbergutvalget og siden har prosessen pågått på høyt nivå. Med blant annet tverrdepartementale arbeidsgrupper og diverse høringsrunder.

Noen, særlig Actis, mislikte fokuset på stoffbrukerne og fikk derfor trumfet gjennom et sterkere fokus på alkohol og doping. Regjeringen foreslår å kriminalisere bruk og besittelse av doping, i sin naive tro på at det vil endre forbruksmønsteret. Erfaringsmessig vil det medføre enda verre konsekvenser av den stadige bruken. Og større mørketall. Omsetningen er fra før forbudt.

Innholdet i stortingsmeldingen vil verken endre på rigiditeten i den legemiddelassisterte rehabiliteringen eller på det faktum at stadig flere rusinstitusjoner legges ned. Behandlingsinstitusjonen Phoenix Haga er i disse dager i retten for å unngå å måtte legge ned og Kirkens Bymisjon forbereder oppsigelse av rundt 30 rusbehandlere på behandlingsinstitusjonen NyBøle.

Tilgangen på illegale rusmidler i Norge er høy og tilgangen på hjelpetiltak er lav. Ventetida på behandling er på opptil 60 uker!

Indikasjonen for vellykkethet bør heretter dreie seg om hvordan vi ivaretar hverandre i samfunnet. Om å hindre at mennesker dyttes inn i et utenforskap. Om velferden til problembrukerne og om konsekvensene både for dem selv, deres pårørende og den øvrige befolkning. Foreta gjerne en undersøkelse og se hvor på skalaen vi da ender!

Kan artikkelen bli bedre? Har du funnet feil vi burde vite om?

RAPPORTER INN HER
Lik Dagbladet Kultur på Facebook.