ALBUM: Det er ikke lett å være Chris Brown.

Uansett hvor mange hits han lager, uansett hvor mange Twitter-følgere han har, uansett hvor mange plater han selger kommer han alltid til å være «fyren som banket Rihanna».

Og der Rihanna i etterkant av den famøse Grammy-kvelden i 2009 har gått hen og blitt en av verdens største popstjerner, har Chris naturlig nok slitt med imageproblemer.

Tidligere var han en nyvaska Justin Bieber, en godgutt med popforglemmelige r&b-låter og foreldrevennlige tekster. Nå framsto han som en konebankende Ike Turner.

Imaget matchet ikke lenger personligheten, og hva gjør man da? Og enda viktigere, hvem ER man da?

Spørsmål som Chris Brown, i hvert fall etter albumutgivelsene sine å dømme, har slitt med siden.

Mangler eget sound

Han klarer rett og slett ikke å finne sin egen sound, og det er kanskje derfor «Fortune» føles så tom.

Chris behersker ikke soul-delen av r&b, han er mer vokalmaskin enn følsom stemmekunstner.

Samtidig er stemmen (hittil) det eneste virkemiddelet han har, gutten tyr til andre for låtskriverkunst, og da blir det vanskelig å finne sin egen vei i skyggen av mer grensesprengende konkurrenter som Usher og Ne-Yo.

Så når han nå har valgt å lage en partydanceplate med en og annen forelskelses-/sexlåt, er resultatet alt annet enn originalt.

Pinlig sexinnhold

Det er ikke første gang man har hørt dancerytmekombinasjonene og vokoderen på «Turn up the music» (heisann, slutten av 00-tallet) eller den stakkato fraseringen på «Bassline» (heisann, Lil Wayne!).

Det betyr ikke at han ikke kan lage hits.

I all sin hemningsløshet er «Turn up the music» en dansegulvvinner og seige «2012» hadde vært en nydelig ballade om ikke sexinnholdet hadde vært så sabla pinlig.

Problemet er bare at de er så forglemmelige — som Chris Brown antakelig også hadde vært om han ikke hadde vært dust mot Rihanna.