KONSERT: Bluegrassdronninga Alison Krauss gjestet Norge med Robert Plant i 2008, men har aldri før spilt i Norge med sitt faste band de siste 20 åra, Union Station. Derfor ville alle vi som fant veien til Holmenkollen på ettermiddagen i går at det skulle være perfekt.

Stor scene

At hovedscenen var for stor og naken og at de bare fikk spille en snau time, er neppe deres feil. Men det var faktisk fullt mulig å lukke øynene og se for seg ønskesituasjonen: En mindre klubb, i halvmørket, litt utpå kvelden.

For musikalsk er jo dette så perfekt du kan få det.

Og publikum, med ikke så rent få smilende musikere på tå hev, er så lydhøre man kan forvente en sein ettermiddag. Men vi burde vært atskillig flere.

Bare enere

Union Station består av fire musikere som alle er enere på sitt instrument, og så har du på toppen av dette verdens beste - og peneste - country- og bluegrassvokalist. Ja, og så er hun en meget habil felespiller også, Alison Krauss. Det også!

Clooneys stemme

Alison har høstet imponerende 27 Grammy-priser. Ingen kvinnelig artist har flere.

Hver for seg er musikerne i Union Station, flere av dem med solokarrierer på si, også en opplevelse.

Sammen er de om ikke dynamitt, så en særdeles velspillende kvartett som utfyller hverandre med nydelige solopartier og delikate harmonier: Jerry Douglas (dobro), Barry Bales (kontrabass), Ron Block (gitar og banjo) og Dan Tyminski (gitar) - stemmen til George Clooney i «I'm A Man Of Constant Sorrow» i filmen «O Brother, Where Art Thou?».

Den kom også mot slutten av en konsert som ellers bød på velvalgte høydepunkter fra en lang karriere.

Overjordisk

Sanger som «Ghost In This House» (1999) og tittellåten fra gjennombruddsalbumet «Now That I've Found You» (1995) er gode eksempler på Krauss' evne til å framkalle nærmest overjordiske stemninger med sin silkemyke stemme.

Til og med modne herrer med Kiss Army-jakker nærmest scenen smelter når Alison synger.

Country og bluegrass

Hun har hoppet litt mellom bluegrass og country, men på Kollen-scenen er det tradisjonell bluegrass som er menyen - «håndspilt» på utelukkende akustiske instrumenter. Ekte bluegrass, altså.

Halsbrekkende

De er et fascinerende skue, sjøl om det ikke skjer mye reint visuelt. For når fingrene til Douglas løper lett fram og tilbake over dobroen, og når Tyminski spiller en nærmest halsbrekkende solo på sin kassegitar, er det ikke en eneste tone som kommer feil ut.

Folkekrav

Når så Dan Tyminski synger bluegrasskollega Del McvCourys «Rain Please Go Away» akkurat idet den første, lille regndråpen treffer armen, er det som om alt faller på plass.

For det blir med disse få dråpene i denne omgangen.

Det er et folkekrav at denne gjengen må komme tilbake til Norge, helst på en liten klubb - og det litt kvikt!