ANMELDELSE: «Vi er presens» heter Erling Indreeides nyeste diktsamling, og dermed stiller poeten opp et paradoks som blir gjennomgående for den 70 sider lange boka. For hvordan fange med språket det som skjer her og nå, eller forstå virkeligheten uten bistand fra tida som har gått?

Vi er i nåtida og den er alltid i endring. Et sted heter det ganske enkelt: «Sorg er eit anna ord for kjærleik» — et utsagn som gir mening i det den elskede er borte, i det nåtid har blitt fortid. Det som beskrives i dag, trenger et nytt språk i morgen.


Indreeide presenterer oss for en mangeslungen diktsamling som veksler mellom lange fortellende dikt, utforskende refleksjoner og korte, humoristiske linjer. Gjennomgående for samlingen er leken med de kategoriene som organiserer vår verden, en problematisering av forholdet mellom språk og tanke, tid og virkelighet.

En strukturerende instans i diktsamlingen er figuren Viktor som dikterjeget kontrasterer seg selv mot. Viktor mestrer ikke normal rettskriving, skriver «luke» istedetfor «lukke». «Eg har funne luka i livet», en stavemåte som skaper nye bilder og samtidig viser hvordan språket lager føringer for tanken.

Et av de mer humoristisk, underfundige diktene, «Såg på meg og smilte» formidler at kanskje overdriver vi tidvis språkets verdi. Diktet omhandler den lette dansen med en smilende jente. Diktets vendepunkt skjer etter dansen, da dikterjeget får en lapp hvor det står «Takk for dansen», og han blir fortalt at hun er både døv og stum. Kommunikasjonen er likevel tilstede i diktet, understreket av jentas gjentagende smil. Også den som ikke behersker noe verbalt språk er i et sansbart nå, gjennom dansen og smilet.


«Vi er presens» er en vellykket diktsamling. En av årsakene er at poeten balanserer hårfint mellom det konkrete og det abstrakte, slik at leseren kan følge hans tankerekker også der diktene bryter ut av det logiske, hverdagsspråklige og finner nye tankerekker og sammenhenger.

Men Indreeide er ikke bare en leken poet som stiller spørsmål ved språket og sammehengen vi som mennesker står i. Noen av diktene er også refsende overfor rådende idelogier og kunnskapsproduksjon:

«Det er som om vi trur at vi kan drive naturen med utsøkte våpen. / Det er som om vi trur at våpen er noko anna enn natur. / Når var vi sist inne ved eit greinfeste på treet av kunnskap?»

Blant de fremste diktene i samlinga kan åpningsdiktet «Då eg kom til bredda» nevnes. Her beskrives indere som vasker seg i elva Ganges og dikterjeget som ikke våger seg uti i frykt for hva som kan røre seg der. Linjene gir ekko til Heraklits postulat om at man ikke kan stige ned i den samme elva to ganger. Alt er i forandring, alltid, slik poeten strever med å fange det: «Vi er hendingar og leitar etter namn på det som hendar».

Gjennom Indreeides poetiske blikk gjøres både nåtiden og fortiden til noe porøst: «Eg tenkte på Europa og Roma og ruinar / som pressar metroen ned av age / for framtidig arkeologi».