FILM: Det er en kjent sak i USA at unge Abraham Lincoln var kroppsarbeider og hadde godt håndlag med øks. Det de færreste vet, er at han utførte en livslang bijobb som vampyrjeger, med øks som favorittvåpen. Dette står detaljert beskrevet i presidentens hemmelige dagbok, som Seth Grahame-Smith ga ut i romans form i 2010. Han har også skrevet manuset til «Abraham Lincoln: Vampire Hunter», en filmet variant av dagboka.  

Vampyrene finnes i alle USAs stater, men på Lincolns tid ønsker de å skape sitt eget rike i sørstatene. Hvor ellers? Det snakkes lite om hvitløk og staker gjennom hjertet og ingen av disse vampyrene tar fyr i sollys. Til gjengjeld hater de sølv. Derfor smelter Lincoln sølv på øksa og når borgerkrigen starter, øker behovet for det edle metallet.  

Grahame-Smith kobler altså sammen borgerkrig, Lincolns øks og vampyrer fra sør. Ikke noe galt i det. Alt er lov hvis man er flink til å fortelle skrøner.  

Ensformig horror  

Ut fra tittelen skulle man tro at vi har å gjøre med en komedie, men det er en oppfatning som ikke deles av regissør Timur Bekmambetov («Wanted»). For ham er dette blodsprutende alvor. Unge Abe har en traumatisk opplevelse i barndommen som gjør at han både søker hevn og vil kjempe mot alle former for ufrihet. Dessverre er ikke menneskelige følelser og instruksjon av skuespillere Bekmambetovs styrke som regissør og den traumatiske hendelsen vil nok gjøre mindre inntrykk på kinopublikum enn på stakkars Abe.  

Kasakhstan-fødte Bekmambetov koser seg mer når han får lage digital blodsprut i sakte film. Han serverer et par fine sjokkeffekter i starten, men de hvesende vampyrene mister raskt nyhetens verdi og etter å ha kvalt en tredje gjesp, tenker jeg at horror er en krevende øvelse.  

Humørløs  

Jeg kan heller ikke se hvordan 3D-formatet tilfører filmen noe annet enn lystap. Dette er en film som brenner av budsjettet på effekter og fordyrende 3D, men som bare tar seg råd til middels kjente skuespillere. Det kaller jeg prioritering. I rollen som USAs mest kjente president ser vi en viss Benjamin Walker. Han likner en ung Liam Neeson, men uten karisma. Sjefsvampyr Adam og vampyrjeger Henry (britene Rufus Sewell og Dominic Cooper) sliter med å gjøre seg bemerket mellom de digitale slåsskampene og det blir fort tydelig at filmens absurde utgangspunkt behandles altfor seriøst av alle involverte. Det finnes ting å le av her, men dessverre er humoren utilsiktet.