De siste åra har Hellbillies-vokalist Aslag Haugen (51) brukket nakken og mistet broren i en bilulykke. I år skal han fylle Oslo Spektrum.
Veien videre: Her er Aslag i Den engelske park på Skøyen, hvor han pleier å gå tur med hunden Fender.
Aslag Haugen (51)
Yrke: Vokalist og låtskriver i Hellbillies.
Sivil status: Gift med kommunikasjonsrådgiver Cathrine Myhren (33). De bor på Skøyen med Cathrines datter Charlotte (11) og labradoren Fender (2 ½).
Aktuell: Med sommerturné. Hellbillies er 20 år i år, gir ut ny plate og holder jubileumskonsert i Oslo Spektrum i november.
Sivil status: Gift med kommunikasjonsrådgiver Cathrine Myhren (33). De bor på Skøyen med Cathrines datter Charlotte (11) og labradoren Fender (2 ½).
Aktuell: Med sommerturné. Hellbillies er 20 år i år, gir ut ny plate og holder jubileumskonsert i Oslo Spektrum i november.
Langvarig opptur: Men Aslag er forberedt på at Hellbillies' suksess kan dabbe av. — Jeg er ikke en person som bekymrer meg så veldig, eller er så trygghetssøkende. Det kan du ikke være hvis du skal holde på med musikk. Da blir du gæren, sier han og bestiller tempurasalat på restaurant Da Capo.
Dette intervjuet sto første gang på trykk i Dagbladets magasin Inne & Ute, onsdag, 4. juli.
- For ikke lenge siden kom det ny forespørsel om å være med på «4-stjerners middag», sier Aslag Haugen.
- Det må være det teiteste programmet jeg noen gang har sett. Jeg skjønner ikke poenget med å være med på det. Det er ingenting ved det programmet som kan booste karriera di, liksom.
- Men mange sier ja?
- Ja. Hvis du har fryktelig lyst til å komme på tv så er det jo greit. Men om du får mer å gjøre rent musikalsk eller bare havner i kjendisgreia, er jeg usikker på. Artist og kjendis er to forskjellige ting, nemlig, sier han og smiler skjevt.
Hellbillies er 20 år, og vokalist og frontfigur Aslag Haugen kan fortsatt velge bort realityprogrammer og reklamekampanjer.
Til sammen har bandet solgt 800 000 plater, og nå venter intens sommerturnering, kombinert med innspilling av deres 11. studioplate som slippes i november.
Den 24. i samme måned skal gutta fra Hallingdal fylle Oslo Spektrum.
- Det gjenstår å se om vi greier det, men vi har i alle fall valgt å prøve nå.
Jonas Alaska skal varme opp i Oslos storstue. Flere gjesteartister annonseres etter hvert.
- Jeg har ikke tenkt voldsomt mye på at jeg har lyst til å fylle Spektrum, men det er flere og flere norske band som gjør det. Eller, det er ikke så mange. Kaizers, og ... Ja. Madrugada og Turboneger. Det begynner å bli litt mer vanlig for norske band å tenke stort.
- Det er vel få som klarer det?
- Jo, det kan hende. Det blir spennende.
Det høljer ned utenfor restaurant Da Capo på Skøyen, som ligger like nedenfor den gule blokka hvor han bor med kona, stedatteren og labradoren Fender. To jenter spretter bortover asfalten for ly under ei markise.
Han ser ut på vannet som trommer mot asfalten. Arret strekker seg ti centimeter over høyre side av halsen. Merket som viser hvor nært det var å gå galt.
Da Aslag falt av scenen på Skiippagura-festivalen i Finnmark i 2009, knakk nakken og begge håndleddene. I de omfattende operasjonene som fulgte, risikerte han å ødelegge både stemmen og gitarhendene.
- Det kunne gått skikkelig gærent. Det er bare tilfeldigheter som sørget for at det ikke gjorde det. Men hvis jeg ikke opererte raskt var alternativet mye verre.
I tre måneder gikk han rundt som en zombie med Ål-dialekt. Stiv nakkekrage dag og natt. Begge armene i gips.
- Fy faen, jeg var lei. Jeg var jo pleietrengende. Jeg er glad for at jeg ikke bodde alene akkurat da, for jeg hadde mange svarte perioder. Til tider mista jeg trua på at jeg noen gang kunne fungere igjen. Og jeg visste ikke hvordan det ville gå før etter kragen kom av. Den var på i tre måneder. Men da jeg tok den av, og det gikk greit, begynte det å lysne.
Det er mange som ikke kan se for seg at Aslag, gårdsgutten fra det store dalføret, kan bo noe annet sted enn nettopp i Hallingdal. Fra tid til annen møter han folk på gata som går ut fra at han bare er på besøk i hovedstaden.
- Det tror jeg har med identiteten til bandet å gjøre. Den er jævlig sterk, med dialektbruken og såpass stort fokus på Ål.
Sannheten er at han har bodd her siden 1986. Etter å ha jobbet som snekker, ble han samme år sjef for en platebutikk på Arkaden i Oslo. Drømmen han hadde hatt, om platekarriere og jubel fra folkemassene, hadde han slått fra seg for lengst.
Tilfeldigheter, og en entusiastisk Øystein Sunde, sørget for at gutta fikk signert platekontrakt.
Interessen rundt Hellbillies ser ikke ut til å dale.
- Det er umulig å forklare hvorfor vi har hatt så stor suksess. Men noe av grunnen er fordi vi har klart å fornye publikum hele tiden, vi har klart å nå ut til nye generasjoner. Den musikalske innpakningen er i dag helt annerledes enn den vi hadde på begynnelsen av 90-tallet. Vi har kunnet gå i ulike musikalske retninger uten at det har virket for drastisk på folk. De hører at en låt er en Hellbillies-låt.
Torsdag 14. juli i fjor ringer telefonen. Det er storebror Arne Sigurd (58). Han skal spille på en festival med Sven Nyhus Kvartett. Han er i fin form, har nettopp ferdigstilt ei svær jubileumsinnspilling med kvartetten, forteller han, som skal lanseres på festivalen.
Hva annet prater de om? Aslag husker ikke. Men det er siste gang han prater med broren.
Neste dag kjører Arne Sigurds bil av veien utenfor Ådal, og han omkommer.
- Det er totalt meningsløst. Det er sånn du hører skjer hver dag, men du tenker aldri over det før du får det slaget i trynet, sier han.
- Det var helt jævlig å få den telefonen. Hva kunne jeg gjøre? Ingenting. Den første tida var jeg bare forbanna og lurte på hvem som kødda med meg. Men etter hvert slo det innover meg hva som hadde skjedd.
- Hvordan jobber man seg videre etter noe sånt?
- Jeg kommer aldri til å bli ferdig med det. Tankene dukker opp med jevne mellomrom. Han skrev jo teksten på ei av låtene våre, «Røta». Den avslutter vi hver konsert med nå. Da har jeg en slags kontakt med ham.
- Hvordan var broren din?
- Han var tvers gjennom en kjernekar. Han var storebror uten å være formanende og fordømmende på noe vis. En bestekamerat som jeg kunne snakke med alt om.
Noen minner har brent seg fast. Små øyeblikk som han fortsatt kan se bildene av.
- Et minne som stikker seg fram er da vi satt hjemme og hørte på musikk sammen. Da han kom tilbake fra USA i 1973 etter å ha vært der et år på college hadde han med seg masse musikk, ting som vi aldri hadde hørt om på Ål. «Freewheelin'»-albumet til Bob Dylan, for eksempel. Jeg skjønte ikke noe av musikken, men likte det fordi storebror syntes det var kult. Det øyeblikket husker jeg veldig godt, det gjorde voldsomt inntrykk, og la grunnlaget for musikksmaken min.
De store drømmene kan virke små når du plutselig lever dem. Når en etter en går i oppfyllelse, som om det alltid var meningen. Sånn har det vært for Aslag.
- Når du begynner å spille et instrument, drømmer du om å spille i band. Også gjør du plutselig det. Så fantaserer du om å gi ut ei plate. Plutselig er det realitet. Så har du en sinnssyk drøm om å selge til gull- og diamantskiver. Så skjer det, og plutselig sitter du der med en Spellemannpris i hendene.
Så drømmer du om å spille på festival, kanskje med en av favorittartistene dine. Og så står du og åpner for Bob Dylan på Norwegian Wood, sier han bak mørke brilleglass.
- Drømmene flytter seg hele tiden. Men det er viktig å ha et eller annet å drømme om.
Søndag 7. juni, 1998. Sommerkveld i Oslo, 12 grader og grå skyer.
Aslag står i det fuktige gressamfiet i Frognerbadet, midt i folkemassen han nettopp betraktet fra scenen. Noen minutter over halv ni stiger han ut i lyset, Bob Dylan, med hvit skjorte, sløyfe, bukse med press og sølvstriper. Publikum bruser.
Rundt han står horder av voksne menn, snart holder de rundt hverandre, synger av full hals. Og når Dylan synger de første strofene av «Blowin' in the wind» er det som om Aslag er tilbake på gutterommet på Ål i 1973. Han kan kjenne lukta av det lille rommet, hører sauene bjelle utenfor, se broren legge «Freewheelin'» på spilleren og presentere han for disse strofene:
«How many roads must a man walk down, before you call him a man?».
Folkehavet i Frognerbadet svarer med allsang:
«The answer, my friend, is blowin' in the wind».
Aslag ser utover mengden. Broren er her et sted. Arne Sigurd er et av disse 6500 ansiktene, og har betraktet det hele: lillebror Aslag som åpner for Dylan, med bandet i ryggen og brisen i ansiktet.
Aslag kan ikke se han, men han vet at han er her.
tam@dagbladet.no
- Det må være det teiteste programmet jeg noen gang har sett. Jeg skjønner ikke poenget med å være med på det. Det er ingenting ved det programmet som kan booste karriera di, liksom.
- Men mange sier ja?
- Ja. Hvis du har fryktelig lyst til å komme på tv så er det jo greit. Men om du får mer å gjøre rent musikalsk eller bare havner i kjendisgreia, er jeg usikker på. Artist og kjendis er to forskjellige ting, nemlig, sier han og smiler skjevt.
Hellbillies er 20 år, og vokalist og frontfigur Aslag Haugen kan fortsatt velge bort realityprogrammer og reklamekampanjer.
Til sammen har bandet solgt 800 000 plater, og nå venter intens sommerturnering, kombinert med innspilling av deres 11. studioplate som slippes i november.
Den 24. i samme måned skal gutta fra Hallingdal fylle Oslo Spektrum.
- Det gjenstår å se om vi greier det, men vi har i alle fall valgt å prøve nå.
Jonas Alaska skal varme opp i Oslos storstue. Flere gjesteartister annonseres etter hvert.
- Jeg har ikke tenkt voldsomt mye på at jeg har lyst til å fylle Spektrum, men det er flere og flere norske band som gjør det. Eller, det er ikke så mange. Kaizers, og ... Ja. Madrugada og Turboneger. Det begynner å bli litt mer vanlig for norske band å tenke stort.
- Det er vel få som klarer det?
- Jo, det kan hende. Det blir spennende.
Det høljer ned utenfor restaurant Da Capo på Skøyen, som ligger like nedenfor den gule blokka hvor han bor med kona, stedatteren og labradoren Fender. To jenter spretter bortover asfalten for ly under ei markise.
Han ser ut på vannet som trommer mot asfalten. Arret strekker seg ti centimeter over høyre side av halsen. Merket som viser hvor nært det var å gå galt.
Da Aslag falt av scenen på Skiippagura-festivalen i Finnmark i 2009, knakk nakken og begge håndleddene. I de omfattende operasjonene som fulgte, risikerte han å ødelegge både stemmen og gitarhendene.
- Det kunne gått skikkelig gærent. Det er bare tilfeldigheter som sørget for at det ikke gjorde det. Men hvis jeg ikke opererte raskt var alternativet mye verre.
I tre måneder gikk han rundt som en zombie med Ål-dialekt. Stiv nakkekrage dag og natt. Begge armene i gips.
- Fy faen, jeg var lei. Jeg var jo pleietrengende. Jeg er glad for at jeg ikke bodde alene akkurat da, for jeg hadde mange svarte perioder. Til tider mista jeg trua på at jeg noen gang kunne fungere igjen. Og jeg visste ikke hvordan det ville gå før etter kragen kom av. Den var på i tre måneder. Men da jeg tok den av, og det gikk greit, begynte det å lysne.
Det er mange som ikke kan se for seg at Aslag, gårdsgutten fra det store dalføret, kan bo noe annet sted enn nettopp i Hallingdal. Fra tid til annen møter han folk på gata som går ut fra at han bare er på besøk i hovedstaden.
- Det tror jeg har med identiteten til bandet å gjøre. Den er jævlig sterk, med dialektbruken og såpass stort fokus på Ål.
Sannheten er at han har bodd her siden 1986. Etter å ha jobbet som snekker, ble han samme år sjef for en platebutikk på Arkaden i Oslo. Drømmen han hadde hatt, om platekarriere og jubel fra folkemassene, hadde han slått fra seg for lengst.
Tilfeldigheter, og en entusiastisk Øystein Sunde, sørget for at gutta fikk signert platekontrakt.
Interessen rundt Hellbillies ser ikke ut til å dale.
- Det er umulig å forklare hvorfor vi har hatt så stor suksess. Men noe av grunnen er fordi vi har klart å fornye publikum hele tiden, vi har klart å nå ut til nye generasjoner. Den musikalske innpakningen er i dag helt annerledes enn den vi hadde på begynnelsen av 90-tallet. Vi har kunnet gå i ulike musikalske retninger uten at det har virket for drastisk på folk. De hører at en låt er en Hellbillies-låt.
Torsdag 14. juli i fjor ringer telefonen. Det er storebror Arne Sigurd (58). Han skal spille på en festival med Sven Nyhus Kvartett. Han er i fin form, har nettopp ferdigstilt ei svær jubileumsinnspilling med kvartetten, forteller han, som skal lanseres på festivalen.
Hva annet prater de om? Aslag husker ikke. Men det er siste gang han prater med broren.
Neste dag kjører Arne Sigurds bil av veien utenfor Ådal, og han omkommer.
- Det er totalt meningsløst. Det er sånn du hører skjer hver dag, men du tenker aldri over det før du får det slaget i trynet, sier han.
- Det var helt jævlig å få den telefonen. Hva kunne jeg gjøre? Ingenting. Den første tida var jeg bare forbanna og lurte på hvem som kødda med meg. Men etter hvert slo det innover meg hva som hadde skjedd.
- Hvordan jobber man seg videre etter noe sånt?
- Jeg kommer aldri til å bli ferdig med det. Tankene dukker opp med jevne mellomrom. Han skrev jo teksten på ei av låtene våre, «Røta». Den avslutter vi hver konsert med nå. Da har jeg en slags kontakt med ham.
- Hvordan var broren din?
- Han var tvers gjennom en kjernekar. Han var storebror uten å være formanende og fordømmende på noe vis. En bestekamerat som jeg kunne snakke med alt om.
Noen minner har brent seg fast. Små øyeblikk som han fortsatt kan se bildene av.
- Et minne som stikker seg fram er da vi satt hjemme og hørte på musikk sammen. Da han kom tilbake fra USA i 1973 etter å ha vært der et år på college hadde han med seg masse musikk, ting som vi aldri hadde hørt om på Ål. «Freewheelin'»-albumet til Bob Dylan, for eksempel. Jeg skjønte ikke noe av musikken, men likte det fordi storebror syntes det var kult. Det øyeblikket husker jeg veldig godt, det gjorde voldsomt inntrykk, og la grunnlaget for musikksmaken min.
De store drømmene kan virke små når du plutselig lever dem. Når en etter en går i oppfyllelse, som om det alltid var meningen. Sånn har det vært for Aslag.
- Når du begynner å spille et instrument, drømmer du om å spille i band. Også gjør du plutselig det. Så fantaserer du om å gi ut ei plate. Plutselig er det realitet. Så har du en sinnssyk drøm om å selge til gull- og diamantskiver. Så skjer det, og plutselig sitter du der med en Spellemannpris i hendene.
Så drømmer du om å spille på festival, kanskje med en av favorittartistene dine. Og så står du og åpner for Bob Dylan på Norwegian Wood, sier han bak mørke brilleglass.
- Drømmene flytter seg hele tiden. Men det er viktig å ha et eller annet å drømme om.
Søndag 7. juni, 1998. Sommerkveld i Oslo, 12 grader og grå skyer.
Aslag står i det fuktige gressamfiet i Frognerbadet, midt i folkemassen han nettopp betraktet fra scenen. Noen minutter over halv ni stiger han ut i lyset, Bob Dylan, med hvit skjorte, sløyfe, bukse med press og sølvstriper. Publikum bruser.
Rundt han står horder av voksne menn, snart holder de rundt hverandre, synger av full hals. Og når Dylan synger de første strofene av «Blowin' in the wind» er det som om Aslag er tilbake på gutterommet på Ål i 1973. Han kan kjenne lukta av det lille rommet, hører sauene bjelle utenfor, se broren legge «Freewheelin'» på spilleren og presentere han for disse strofene:
«How many roads must a man walk down, before you call him a man?».
Folkehavet i Frognerbadet svarer med allsang:
«The answer, my friend, is blowin' in the wind».
Aslag ser utover mengden. Broren er her et sted. Arne Sigurd er et av disse 6500 ansiktene, og har betraktet det hele: lillebror Aslag som åpner for Dylan, med bandet i ryggen og brisen i ansiktet.
Aslag kan ikke se han, men han vet at han er her.
tam@dagbladet.no
