FILM: En del av «Veien mot Buenos Aires» som er umulig ikke å legge merke til er lyden. Den durer. Romansen som vokser frem i løpet av filmen er like stillferdig som omgivelsene er høylydte. I første scene feller store maskiner trær i skogene i Paraguay. Maskinene brøler, trærne deiser i bakken. Deretter er det motorveien, der trailersjåføren Rubén (Germán da Silva) gir den fremmede, unge alenemoren Jacinta (Hebe Duarte) skyss over den argentinske grensen og inn mot Buenos Aires, som akkompagnerer alt som skjer og sies med en jevn støy. Det er ikke omgivelser som åpner for at to mennesker skal bli kjent og komme nærmere hverandre. Likevel er det nettopp det som skjer.

Minimal film

«Veien mot Buenos Aires» er en uhyre enkel, nesten minimal film. Den har lite ytre handling, ingen personer av betydning annet enn sjåføren, passasjeren og barnet. Landskapet endrer seg ikke voldsomt. Veikroene underveis er som veikroer flest: Stusselige plastoaser. Historien står og faller på troverdigheten til og sympatien for Rubén og Jacinta. Og det rekker. Sjelden har denne anmelder håpet så sterkt at et taust par skal ta bladet fra munnen, som ved slutten av trailerturen i «Veien mot Buenos Aires».

Finstemt skuespill

Regissør Pablo Giorgelli fletter forsiktig inn små, liksom tilforlatelige tegn på større åpenhet og ømhet fra Rubéns side. Han opererer med uhyre lett hånd. Slik minner filmen hans om en annen liten og like inntagende argentinsk film, «Historias Minimas» fra 2002, som også fant noe ekte og betagende og emosjonelt ladet i bittesmå menneskelige prosjekter. «Veien mot Buenos Aires» har da også fått de finstemte rolleprestasjonene en film som dette er fullstendig avhengig av. Begge skuespillerne overbeviser stort, men særlig fint er det å følge de skiftende stemningene bak trekkene til Germán da Silvas fåmælte Rubén.

«Veien mot Buenos Aires» vitner om stor forståelse for hvordan mennesker famler seg frem mot hverandre. Den har sin styrke ikke i å føles dyp, men å føles sann.