Flått og borreliose er populære temaer på avisforsidene og krigstyper med «Forskere slår alarm», «Dødsflåtten herjer» og «Helsevesenet svikter» har vært enda mer utbredt i år enn tidligere. Det er forståelig at folk er interesserte i, og at avisene skriver om, flåttbårne sykdommer. Artiklene virker imidlertid udelt fokuserte på pasienter med langvarige plager, som ikke har fått hjelp av det offentlige og som ENDELIG har fått hjelp av private aktører til å få stilt en lenge etterlengtet diagnose, og fått den behandlingen «det norske helsevesen» ikke forstår at de skal ha. Denne innebærer flere måneder med antibiotikakurer og flere titalls tusen kroner fra egen lomme.

Et slikt bilde gir i beste fall en skjev fremstilling av sannheten og kan påføre mange en urimelig stor frykt for flått og sykdommene de fører med seg.

Borreliose kan være en vanskelig håndterbar sykdom, både for dem som rammes og for de legene som skal stille diagnose og gi behandling. Det finnes utvilsomt personer som sliter i flere år etter gjennomgått borreliainfeksjon i nervesystemet. Det finnes også noen som i første omgang er diagnostisert med en annen sykdom. Vi erkjenner at både diagnostikk og behandling av borreliose har behov for å bli enda bedre enn det er, men fremstillingen i media er likevel grovt fortegnet.

Nylig er det funnet at opp til 25 % av norske flått er bærere av Borreliabakterien. Det er lett å lese dette som at hvert 4. flåttbitt gir borreliose, men kun 0,5-2 % av alle flåttbitt overfører smitte. Sannsynligvis er det 500.000 - 1.000.000 flåttbitt i Norge hvert år, men altså kun 5000 som får smitte, og de fleste i fredelig grad som lett lar seg diagnostisere og behandle. Selv om vi tar godt i, så blir maksimum 500 alvorlig syke hvert år, og de som har utfordring med diagnosen, behandlingen eller senplager blir uansett hvordan man leser det, ganske få.

Dette skal ikke bagatelliseres, men i media skilles det ikke mellom alvorlig og ikke-alvorlig infeksjon og dermed blir det meste som presenteres feil. Nylig presenterte Randi Eikeland sitt doktorgradsprosjekt om senplager etter borreliose. I Dagbladet står det: «10 % av ferdigbehandla borreliapasienter i Norge blir uføre». Men dette gjelder altså kun for en liten andel voksne pasienter med kraftig infeksjon i nervesystemet, altså et betydelig mindre tall enn overskriften gir inntrykk av.

Vi vet at antallet registrerte tilfeller av alvorlig borreliosesykdom i Norge har steget fra 150/år i 2003 til en topp på 350/år i 2008 og siden har ligget på ca. 250/år. Vi vet at forekomsten av nerveinfeksjon med Borrelia er 1-2/10.000 innbyggere/år i Vest-Agder, og altså enda sjeldnere mange andre steder i Norge. Hudutslettet erythema migrans (EM) - den røde ringen etter flåttbitt - vet vi ikke hvor vanlig er, men om svenske tall stemmer, er det 5/1000 innbyggere/år som får dette i de mest utsatte områdene. Selv om dette kan bety i størrelsesorden 5000 med EM/år, er dette i utgangspunktet en fredelig infeksjon som behandles med antibiotika i 14 dager ut fra det kliniske bildet, og som oftest uten senplager. Ytterligere tester inkludert blodprøver skal ikke gjøres ved dette utslettet.

Når det gjelder testene, er det blitt et mantra i media at legene ikke kan finne borreliainfeksjon ved hjelp av de antistofftestene som brukes i Norge. Sannheten er at disse testene er de samme som brukes og er anbefalt i resten av Europa. Om man sammenholder sykehistorien med prøvesvarene og i tillegg supplerer med nye tester der man fortsatt mistenker borreliose, men den første testen er negativ, kan man med høy grad av sikkerhet slå fast om dette dreier seg om en borreliainfeksjon eller ikke. Det vurderes fortløpende hvilke tester som skal benyttes og i høst møttes mikrobiologiske avdelinger fra hele landet til strategimøte på Folkehelseinstituttet for å sikre at diagnostikken skal være like god over hele landet.

Det refereres ofte til prøver sendt til utlandet da «diagnosen ENDELIG» ble bekreftet. Særlig har Borreliose Centrum Augsburg vært nevnt. Noen av testene som brukes her er ikke kvalitetssikret til bruk i klinisk diagnostikk. Det vil si at man ikke har sikret at svaret testene gir sikkert kan sies å være utslag av borreliainfeksjon, eller at testen gir samme svar hver gang. Heller ikke andre laboratorier i Tyskland anerkjenner disse testene. Det er ikke slik at en eksklusiv gruppe av egenoppnevnte «eksperter» i Norge forvalter den egentlige sannheten og har tilgang til «superprøver» som det norske helsevesenet holder skjult for befolkningen.

Når denne typen tester ikke tilbys er det fordi det også er viktig å unngå å påføre pasienter en feilaktig borreliadiagnose. Vi frykter at den skjeve fremstillingen i media medvirker til at pasienter med mye plager i en sårbar fase utnyttes av useriøse aktører.

I år utgir Helsedirektoratet nye faglige retningslinjer for antibiotikabruk og i dette arbeidet er all tilgjengelig kunnskap om infeksjonen og behandling av denne gjennomgått systematisk. Det foreligger god dokumentasjon på behandlingsanbefalingene. Det samme gjelder ikke for de flere måneder lange kurene som det refereres til i presseoppslagene.

Antibiotika er ikke uskyldige legemidler. Alle medisiner har virkninger og bivirkninger, men antibiotika skiller seg på den måten at det ikke bare har bivirkninger for den enkelte pasient, men også for miljøet rundt dem ved å utgjøre en drivkraft for antibiotikaresistens. Dette er et av de alvorligste medisinske problemene i verden i dag.