ANMELDELSE: «Det er en kjærlighetserklæring fra foreldre når de setter seg ned med barnet sitt og leser fra en bok», sa unge Julia Kahrs da hun som i 2009 debuterte med høytlesningsboka «Sølvrevene».

Det er en nokså brutal fortelling om lille Sille som blir så oversett av alle rundt seg — også foreldrene — at hun tror hun er død.

Også foreldrene til 10 år gamle Fiola i «Øst for Dunkelpiggen» er i overkant sløve.

Blomsterjakt

Fiola bor i byen, men lengter bare til fjellet og vill natur. Hennes høyeste ønske er å finne en fjellfiol.

Da den selsomme naturfaglæreren Hildur forteller at det utenfor byen finnes en vakker Blomsterdal med fjellfioler, bestemmer Fiola seg for å dra dit. Men for å komme dit må en forsere den bratte og farlige Dunkelpiggen.

Sammen med den spinkle lille kompisen Peter pakker de utstyr til en ekspedisjon og sniker seg avgårde en natt.

Eventyrlig tematikk

Urtematikk med andre ord — som i eventyrene — om to dels forsømte barn som legger ut på en farefull ferd i det ukjente.

Turen er lenger enn de tror, utstyret utilstrekkelig, de kommer utfor storm, de går seg vill, og finner tilslutt en forlatt gård.

Der skjer det skumle ting, Fiola finner en tønne med gift, og oppdager en skikkelse utenfor vinduet.

Med sine mange spennende ingredienser har «Øst for Dunkelpiggen» alle muligheter til å bli en spennende bok for barn rundt ti. Det er likevel noe som ikke helt sitter.

Stivt språk

 Fortellingen er på sin skakke måte både eventyrlig og dels surrealistisk, a la en Roald Dahl, men det er liksom ikke søkt eller morsomt nok.

Årsaken er at Kahrs ikke helt har fått til tonen i fortellingen.

Språket er nokså stivt og dels skjematisk, og mangler det lille ekstra som ville gjort dette til en slående barnebok.