FILM: Det er mange fortellinger som handler om andre fortellinger, og om hvor fantastisk det er å lese eller bli lest for. Sørgelig ofte er disse fortellingene selv svake: Dovne haikere som ikke orker å skape sitt eget plott og sin egen fremdrift, men lever som en parasitt på andre plott. «Eventyrhuset» er en slik en.

Narrative u-svinger

Den franske animasjonsfilmen handler om lille Dan som mobbes av storesøster fordi han ikke kan lese. Men så oppdager han et hemmelig bibliotek i huset til den avdøde tanten, der også selve eventyrskikkelsene bor - Alice i Eventyrland, Rødhette og Askepott. Om de skal overleve, må Dan lære å lese. Sammenhengen mellom Dans leseferdigheter og allmenntilstanden til litterære figurer som har eksistert i hundrevis av år, tar ingen seg bryet med å forklare nærmere. I stedet legges det inn nye regler og riter og påfunn som Dan tvinges til å følge hver gang det er behov for en ny, narrativ u-sving. Det er vilkårlig og skjødesløst gjort, uten noen sterk indre sammenheng.

Umagisk

Dessuten burde det straffes med høye bøter, eller kanskje betinget fengselsstraff, å tegne eventyrfigurer så blottet for all eventyrlighet. Ingen flid eller fantasi å snakke om er lagt ned i å etablere biblioteket som et magisk sted og beboerne som fortryllende troll og feer. Tegningene er av semmer kvalitet og ansiktene til både mennesker og fabelvesener tegnet med grov, klønete strek. Ingen av dem får uttrykksfullhet eller utstråling. Så dårlig håndverk burde man skamme seg over å tilby dagens Pixar-vante barn.

Bøkene er bedre

«Eventyrhuset» foreslår faktisk alternative løsninger selv. Barnerfamilier på jakt etter adspredelse vil gjøre langt bedre valg ved å gå tilbake til de gamle eventyrene, enten i bokform eller i de mange gode tegnefilmene som er sprunget ut av dem, mange av dem produsert av Disney. Råvarer smaker best før de er blitt drøvtygd.