Mammablogg. Vi har fått et nytt ord. Blogger, eller dagbøker på nett, der mødre kan dele av hverdagen sin, sprer om seg som ild i tørt gress. Rosablogg er gammelt nytt. Å lese om frisørtimer, treningssenter, festing, dagens outfit eller test av foundation er ikke sensasjonelt lenger. Til syvende og sist er dette bare overflatiske fritidsinteresser som før eller siden mister mening. Mødrene på Internett derimot, de har skjønt det. I jakten etter lykken på nettet er du nødt til å ende opp på en mammablogg.

For det er lykke det handler om. På mammabloggene finner du små og hyppige glimt inn i noens hverdag, glimt de gjerne vil dele med deg som leser. Fine bilder av barna, vakre ting de har kjøpt eller laget til hjemmet, matoppskrifter og beretninger om barnas utvikling. Mammalykke og familielykke i skjønn forening. Lykkebloggene handler ikke bare om rosa bodyer og nye måter å kutte brødskivene på. Det private er politisk, og på mammabloggene diskuteres det heftig. Her er det debatt om pappaperm og kvaliteten på helsetjenestene. Mammabloggerne er seriøse og grundige, fulle av omsorg, og de er lykkelige.

«Dette hjelper meg til å se at livet og hverdagen er bra», skriver mammabloggeren Pia på Pias verden.

Bloggerne er ikke minst også arbeidende. Det er på ingen måte 50-tallets reaksjonære syn på hva kvinner kan gjøre som fremmes i disse bloggene. Spørsmålet er om det livet som mammabloggerne presenterer kan være med på å legge unødvendig mye press på hva kvinner (med barn riktignok) egentlig må få til. Får bloggetrenden arbeidende kvinner til å sovne over tastaturet på jobb, fordi de har brukt natta på å bake cakepops eller koke hjemmelaget kraft?

Er det egentlig forsvarlig for hele landets kvinner at småbarnslivet framstilles som en dus drøm, hvor det aldri egentlig er veldig skittent, og ingen foreldre blir skikkelig, skikkelig slitne og kjefter på ungene?

Babyblogging - eller mammablogging - er likevel ikke bare forbeholdt mammaene. Etter at pappapermen har blitt utvidet og blitt så lang at den ikke lenger bare kan kombineres med at mor tar ut ferie, har det blitt flere og flere menn som er hjemme alene med de små barna sine.

I pappaperm får man tydeligvis en god del fritid som kan brukes til noe annet. Audun Lysbakken skrev bok, andre pappaer begynner å blogge. Den typiske pappabloggen er overraskende nok ikke helt lik den typiske mammabloggen. Her finner du få kakeoppskrifter, interiørdetaljer og søte klesplagg til barna. Far henvender seg i stor grad til andre fedre i permisjon og gir tips til aktiviteter du kan gjøre i pappapermen. Han skriver om hva barnet til en hver tid kan klare og hva barnet gjør, ikke hvordan det ser ut. Med litt ironisk distanse skriver for eksempel Superpapsen om hvordan datteren vokser opp og stadig lærer nye ting i den faste spalten Hun er et geni.

Mammabloggerne har mye godt for seg, men de presenterer en idyll. På samme måte som at vi alle heller legger ut en facebookoppdatering fra fjellturen i stedet for en oppdatering fra sofaen (med mindre den er morsom), så er det også en idyllisert, og ikke minst feminin, verden som vises i mammabloggingen.

Flere av de mest populære bloggerne er karrierekvinner som jobber store deler av døgnet. Susanne Kaluza hopper nå av fast journalistjobb for å bli mammablogger på heltid. Mammadamen har allerede blitt selvstendig næringsdrivende. De gir begge inntrykk av at jobben er viktig, men at de har havna i tidsklemma. Å være sine egne sjefer ser ut til å være deres løsning.

Mammabloggerne legger altså ikke opp til - som mange urettmessig har beskyldt de for - å fortelle kvinner at de skal tilbake til kjøkkenbenken. Nei, det er derimot at vi kan - og mer eller mindre skal - både være hjemmeværende og i full jobb. Vi leser idylliserte framstillinger av både arbeidsliv og hjemmeliv, samtidig.

I det norske samfunnet i dag er det få som har økonomisk evne til å være hjemme på hel- eller deltid. Man må altså jobbe. Dersom man i tillegg skal få barn, lage hjemmelagde middager, ha cakepops klare til enhver tid og ha et godt sexliv - så skal man rett og slett «ha alt». Pappaene møter også forventninger om å være morsomme og gjøre mange aktiviteter med poden, men de har ikke det samme presset om å levere på alle områder samtidig. De får klapp på skuldra for at de tar ut så mye som halve permisjonen, og får spøkende blikk når de har mismatchet klærne til ungen.

Som feminister er vårt mål at alle skal få gjøre det de selv vil uavhengig av kjønn. Det er likevel ikke mulig når det er en kollektiv forventning om at når vi får barn, så skal vi også administrere huset, oppdra barna, lage øko-mat, dekorere, tilfredsstille alle og ha en karriere. Dette fører til en ting: slitne damer i tidsklemma som får dårlig samvittighet når ting nødvendigvis må prioriteres. Likestilling er mer enn å ha mulighet til å jobbe. Likestilling er at det stilles de samme forventningene til menn og kvinner, slik at man kan utvikle seg på likt grunnlag.

Vi må spørre hva det er som gjør oss lykkelige. At vi kan velge selv hva vi vil med livene våre, at vi står fritt til å uttrykke oss og at vi kan vise omtanke for de rundt oss, er selvfølgelig viktig. Mange mammablogger er et uttrykk for en trend hvor det stilles en klar forventning til at kvinner har mer ansvar for omsorg for barn og organisering for barn enn menn. Vi håper og tror på et likestilt samfunn der omsorg for dette ikke er mer naturlig for mamma enn for pappa. Kanskje vil en mer likestilt fordeling av oppgavene ta av noe av presset som de velmenende, og lykkelige mammabloggerne bidrar til å legge på oss alle.