ANMELDELSE: «Uro, tenker han. Det er det de beste har. En konstant, nagende uro. Aldri fornøyd, hele tiden ute etter ny info.» Refleksjonen tilhører hvitsnippforbryteren Ove Storefjell, men kunne fungert som diagnose på nesten samtlige karakterer i denne fortellingen, gode som onde, meglere som journalister.

Alle drives av et intenst behov for spenning i tilværelsen og en aldri opphørende jakt etter ny informasjon. Skurkene bruker informasjonen til å berike seg på ulovlige børstransaksjoner. Heltene bruker den i sitt forsøk på å stoppe skurkene.  

Ujevn

«Skyggeland» er en klassisk finansthriller, tuftet på den ikke direkte ukjente forestillingen om at det foregår mye i pengemarkedet som vanlige sparere ikke forstår.

Historien om journalistduoen Bjørnar Nergård og Magdalena Mellomstrand, og deres jakt på Even Traa og Ove Storefjell, har blitt en ujevn roman.

I noen partier er den virkelig god. Åpningsscenen har forfatteren åpenbart jobbet mye med, og naturbeskrivelsene fra Nergårds hjemtrakter er vemodige og fulle av fine observasjoner. Andre partier er mer ornamentale i stilen og svekkes av slike formuleringer: «Han humrer lett, ser lekent på henne.»/«Duften fra de franske bakervarene smyger seg besnærende rundt i lokalet.»  

Dagens Økonomi

Nergård og Mellemstrand jobber som gravejournalister i finansavisen Dagens Økonomi. At sjefredaktøren røyker Teddy, snakker sørlandsdialekt og har «sørgmodig sanktbernhardshund-blikk» er bare en av mange detaljer som peker (litt for) direkte mot virkeligheten. Forfatteren gir et detaljert innblikk i avsisredaksjonen, men det er det dessverre litt for mange som har gjort før ham. Det samme kan sies om selve hovedplottet.

Selv om Nordahl forteller både bedre og mer detaljert enn den gjennomsnittlige finansthrillerforfatter, så er det ikke til å komme bort fra at hovedtrekkene i historien er kjent fra før. Det finnes et gråsonemarked, det finnes innsidehandel, det finnes en grådighet hinsides vår fatteevne.  

Enkle figurer

Den kanskje viktigste årsaken til at «Skyggeland» aldri blir den kraftfulle fortellingen den er ment å være, er forfatterens overraskende stereotype litterære figurer.

Skurkene er jevnt over bedre enn heltene, men alle fyller sine tiltenkte roller, og ingen handler på tvers av forventningene. Spesielt påfallende blir det i de fem kvinneskikkelsene Magdalena, Maria, Anja, Ingeborg og Constanza. Alle er sterke, talentfulle, uredde og tøffe i absolutt alt de foretar seg. I løpet av nesten 600 sider viser ingen av dem det minste tegn til svakhet.