ANMELDELSE: «Det fins ingen begynnelse, og det fins ingen slutt. Jeg vet det nå. For andre fins det kanskje fortellinger som fører noe sted, men ikke i mine. De går liksom i ring.»
 
Slik åpner jeg-fortellingen om femten år gamle Nella. Hun bor med lillebroren Robert i et forsoffent strøk i småbyen Falkenberg.

Faren er i fengsel, moren tilbringer dagene enten med å drikke seg så sanseløs at hun spyr ned badet - eller ligge bak lukkede gardiner og sove ut rusen.

Personifisert ondskap

Nella har tatt seg av Robert fra han var liten. Han trenger det; tynn og puslete og alltid stusslig kledd, eksem på hendene og teipede briller. Han blir mobbet, slått og hundset med. Hver dag. Hele tiden.    
Svenske Carl-Johan Vallgren slo gjennom med den fantastiske «Den vidunderlige kjærlighetens historie». En fortelling lagt til 1800-tallet om krøplingen Barfuss, også han hundset av menneskene. Tematikken er ondskap — virkelig menneskelig ondskap — satt opp mot troen på den lysende kjærlighet.  

Troen på kjærligheten

Nå har Vallgren altså skrevet en tilsynelatende sosialrealistisk fortelling fra sin hjemby Falkenberg på 1980-tallet. Tematikken er likevel den samme. Det onde satt opp mot det gode — eller håpet om det gode.

Det onde i «Havmannen» er personifisert i ungdomspsykopaten Gerard. Han plager dyr til døde. Han plager Robert nesten til døde — og han gir Nella evig angst. Det er noen grusomme scener i denne boka, der søsknene blir avkledd og fornedret på det mest groteske.  

Men så er det kjærligheten da — eller troen på den. Her i form av Nellas bunnløse kjærlighet til lillebroren. Og Vallgren hadde ikke vært Vallgren om han ikke også i denne boka brakte inn et fantastisk element. Her i form av — som tittelen tilsier — en Havmann.

Mer kan ikke røpes, annet enn at dette fantastiske kunne blitt det rene vås — mens det hos Vallgren blir et vakkert metafysisk bilde.

På en frelser kanskje — på kjærligheten — på håp og skjønnhet om du vil. Men da med Vallgrens skakke blikk, som gjør at det verken blir patosfylt eller vammelt.  

Mørke portrett

Dette er også en kritikk av sosialdemokratiet, gjennom Nellas totale mistro til at noen kan hjelpe de to. Redselen for at de da blir sendt til hver sin fosterfamilie, gjør at hun holder tett. Hverdagen blir langt verre da fengselsfaren kommer hjem og fyller opp huset med kriminelle.      

De mange psykopat-aktige typene til tross, det mørkeste portrettet er likevel av moren.

Hun er ikke ond, bare hjelpeløs: «... en kvinne med strittende fett hår, leppestiften smurt utover halve kinnet og illeluktende som en syk gammel hund, en mor som spretter opp tappen på en ølboks, heller i seg halve innholdet i ett drag mens hun strekker frem hånden til sin femtenårige datter for å trøste henne.»