ANMELDELSE: Vi befinner oss i en nær framtid, i en by som minner om Oslo, men med et betraktelig større antall futuristiske skyskrapere.

I et av disse ruvende byggene holder parfymeprodusenten Gina Z og hennes fabrikk til. Helt nederst på gølvet jobber Birk. Han er en typisk slacker,  og bryr seg ikke om fabrikkens dårlige rykte og tvilsomme drift. Så lenge han får være i fred er han fornøyd.

Stor produksjon

Dessverre får han ikke det. Noen kjipe kollegaer stikker kjepper i hjulene på ham, og plutselig er han involvert i intriger som går langt over hans interesseområde. Ting blir heller ikke bedre av at kjæresten dumper ham fordi han selv ikke på det området har klart å vise særlig engasjement. 
 
Sigbjørn Lilleeng er inne i et svært produktivt år. I fjor høst ga han og Tor Ærlig ut første del av ungdomsboka «Apefjes», neste del kommer denne høsten, og nå i mellomtiden gir han altså ute en 190 sider lang tegneserie. Men mange utgivelser har ikke gått utover kvaliteten på tegningene.

 

Mørkere strek

«Generator» er tegnet i sorthvitt, og stilen er mer «skitten» og streken hardere enn i «Apefjes», noe som passer til historien og den eldre målgruppen. Lilleeng er derimot alltid lett å kjenne igjen, de store øynene og framtredende hakepartiene er også her pregnant til stede. Disse overdrevne trekkene gjør personene hans svært interessante visuelt, de har en stygg-pen tiltrekningskraft på øyet.

Samtidig er Lilleeng flink til å fornye seg fra utgivelse til utgivelse, det er morsomt å se hvordan han har utviklet uttrykket sitt fra oppvekstfortellingen i «Nebelgrad Blues» til framtidsdystopien i «Generator».  

Mystiske outsidere

Et av de mest fascinerende trekkene med Lilleengs framtidsscenario er kråkene som lever der blant menneskene. De er en typisk pariakaste, de har upopulære jobber som vakter og blir hundset på T-banen og jobben. De sorte skikkelsene med de tomme, hemmelighetsfulle øynene er mystiske, jeg skulle gjerne sett, og fått vite, enda mer om dem. Her i boka, som i samfunnet de lever i, blir deres rolle en birolle, om enn en viktig en.  

Tafatt «helt»

Lilleeng fokuserer etter hvert mest på thriller-intrigen, som jeg ikke synes blir like spennende som det samfunnet han tegner den inn i. Men Birk lærer et par lekser, og til tross for slabbedasktendensene sitter jeg på siste side igjen med mye sympati for fyren, og det i seg selv vitner om godt karakterarbeid fra Lilleengs side.