ANMELDELSE: Den nye utgivelsen fra Hagtvet & co er en rik samling essays som åpner et grenseløst felt av refleksjoner. Bidragsyterne risser opp landskapet mellom religion og politikk — et landskap som kanskje ikke finnes siden religion og politikk til enhver tid har vært tett sammenflettet.

Bokas merkverdige undertittel røper en viss usikkerhet rundt akkurat dette sentrale spørsmålet.

Mange utgivelser

Ikke desto mindre er det viktig å se landskapet fra mange vinkler. Er politisert religion det samme som teokrati, en samfunnsmodell med en guddom på toppen?

Er katolisismen med sin pave en politisert religion på samme måte som ayatollahenes islam?

Hva er på den annen side religionisert politikk, eller sakralisert politikk, slik man finner den i moderne totalitære styringstiltak? Og er likhetene mellom fascistisk kultus og kommunistisk persondyrkelse viktigere å identifisere enn disse ideologienes opphav i stridende samfunnsklassers ønske om økt rettferdighet?

Store spørsmål, gode spørsmål. Oslo-professorene Hagtvet og Sørensen har i flere år sjonglert med sånt, i seminarer, konferanser og gjesteforelesninger. Aktiviteten har munnet ut i en rekke publikasjoner, nærmest på løpende bånd. I fjor kom de med «Ideologi og terror - totalitære ideer og regimer» og senere i år skal de komme med «Høyreekstremisme i Europa», alle titlene i samarbeid med UiO-stipendiat Bjørn Arne Steine. Hagtvet har i tillegg en stor produksjon av andre titler: «Dannelse», «Ideologienes århundre», «Folkemordenes svarte bok». Han har også skrevet om Eichmann, Dreyfuss og Nasjonal samling. Særlig berømt er han kanskje for sitt aldri hvilende krav om ideologisk selvransakelse i de norske ml-ernes lederskap.

Militant intellektuell

Man kan trygt kalle Hagtvet en «militant intellektuell», og det er da også hans bidrag i antologien som har best temperatur og temperament. Men ved siden av finner vi andre interessante tekster, blant annet Terje Emberland om verdensanskuelsen hos SS, og Bassam Tibi om totalitarisme i moderne islam (dessverre litt utdatert siden den er skrevet før de ferske omveltningene i Midt-Østen). Noen av tekstene er norske i original, andre er oversatt, trolig fra engelsk.

Antologien avsluttes med en tankesporende tekst av jus-stipendiat Farhat Taj. Hun er av pashtunsk opprinnelse og tilbakeviser det hun identifiserer som forskningsmessige misforståelser rundt kampen mot terror i det vestlige Pakistan, altså det pashtunske området. Her er det mye å tenke over, men hva i all verden har dette bidraget med antologiens tema om religion og politikk å gjøre?  

Den lumske allmennviljen

Hagtvets artikkel beveger seg også nokså langt bort fra temaet om den religioniserte politikken eller den politiserte religionen. Hans fokus er arven fra opplysningstiden som forutsetning for moderne totalitarisme. Roten til dette finner han med hjelp av J. L. Talmon i Jean-Jaques Rousseaus begrep om «allmennviljen».

Dette skal være folkets «egentlige» vilje, uavhengig av om de er den bevisst, og det skulle bli de intellektuelle avantgardenes oppgave å virkeliggjøre denne viljen på vegne av de uvitende.

Her er det lett å se muligheter for bedrevitende manipulasjon, men er ikke det mulig i alle religioner?

Har ikke også Platons idealstat i seg en slik anti-pluralistisk arroganse?

Ligger det hos Rousseau virkelig an til at selvutnevnte eksperter skal styre uvillige mennesker like inn i konsentrasjonsleirene? Det virker usannsynlig på meg — her må jeg nok lese meg videre innover.

Hagtvet diskuterer ikke begrepet i Rousseaus kontekst, men viser hvordan tankegangen snirkler seg gjennom utskeielsene i den franske revolusjonen og langt ned til 1900 talls-tyranniene. Skulle gjerne sett tråder trukket fram til dagens Nord-Korea og pyntesyke, sentralasiatiske autokratier.    

Akademiske utfordringer

Oversettelse av akademiske tekster byr på spesielle utfordringer: Enten blir de oversatt av fagfolk uten generell oversettelseskompetanse, eller de blir gjort av proffe oversettere uten peiling på fagfeltet. Begge deler er farlig, men begge deler kan også bli bra.

Det krever i det første tilfellet omfattende redigering av kyndige hjelpere slik at setningene blir leselige og fornuftige, i det andre at oversetteren søker hjelp hos hjemmelsfolk som kjenner grenseganger i fagene.

I denne antologien lider de oversatte tekstene dessverre sterkt under mangelen på hjelp av det første slaget. Lange partier i essayene av Linz og Gentile er rett og slett uleselige, til tider ugrammatiske, til tider inkonsekvente. Stoffet er også i utgangspunktet vrient nok, siden det i hovedsak dreier seg om grenseoppganger mellom abstrakte begreper.

Kanskje dette ville vært OK hvis boka henvendte seg til en engere krets av faglig fortrolige, noe boka vel egentlig gjør, selv om den framstår som lagd for allmenheten.

En leser med mine kognitive horisonter faller altfor ofte av lasset. Det er sikkert urettferdig å skylde på oversettelsene, men samtidig fristende. Det blir liksom for flaut å innrømme at min helt Emilio Gentile i sitt essay «Sakraliseringen av politikk» har beveget seg opp på et nivå jeg ikke kan nå.